Kvartett i moll

«Søvngjengeren» vandrer med litt matte skritt gjennom utsøkte omgivelser.

FILM: Her var det mye god smak i sving.

Regissør og manusforfatter Mona Fastvolds lovende spillefilmdebut «Søvngjengeren», som ble invitert til Sundance-festivalen tidligere i år, har bilder som er nesten insisterende utsøkte. De er gjennomkomponerte, nydelig lyssatt, fulle av nøye utvalgte detaljer, og i fullstendig balanse. Det samme kan ikke sies om de fire hovedpersonene.

Frem med grumset
Kaia (Gitte Witt) og Andrew (Christopher Abbott) er kjæresteparet som setter i stand det avsidesliggende murhuset til Kaias avdøde arkitektfar. En natt ringer Kaias gravide halvsøster Christine (Stephanie Ellis), hun står på togstasjonen og vil plukkes opp. Snart er også Christines forlovede Ira (Brady Corbet), som har fulgt etter den brått forsvunnede kjæresten, på plass.

De fire er skapt for å pirke i og provosere frem grums i hverandre, og snart skal hemmeligheter fra fortiden, om vold og misunnelse og farlig rivalisering, opp i det bleke høstlyset. Spørsmålet om hvem eller hva som forårsaket en garasjebrann i fortiden, som ga Kaia store, skjemmende arr, står sentralt.

Ikke intens nok
Spillbrettet er godt utpønsket og oppstilt. De fire utviser forskjellig grad av markeringsbehov og ømhetstrang, og faller inn i den offer- eller inntrengerrollen de i utgangspunktet tenderer mot.

Antydningene om hva som kan ha skjedd og kan komme til å skje, om hvordan forholdet egentlig har vært mellom halvsøstrene og faren som har vært så viktig i livene deres, dryppes fint inn i den tilforlatelige dialogen. Men det mangler noe i utførelsen, som gjør at «Søvngjengeren» ikke får den intensiteten den burde ha. Dialogen er i blant noe stivnet, klippingen litt sen. Slutten avklarer ikke så mye som en skulle ønske.

Ulmende
Gitte Witts hvite, tungsindige ansikt må bære mange av bildene, uten at det skjer nok med henne til at hun berettiger all oppmerksomheten. Ira føles ikke tilstrekkelig utviklet som rollefigur, mens den ulmende Andrew og den uforutsigbare Christine står frem som de mest levende og komplekse skikkelsene.

Sistnevnte vekker effektivt denne vemmelige følelsen noen hver har kjent på iblant, av at det er noen som ikke vil deg vel, men som aldri viser det så åpent at det er mulig å arrestere dem for det. Det er hun som går i søvne, selv om søsteren alltid har mistenkt at det hele er et spill.

Sondre Lerches myke, illevarslende musikk legger en stemningsfull ramme rundt det lille kammerspillet og de besnærende bildene av magre jentekropper i hvite nattkjoler som glir gjennom høyt gress. Den skaper lokkende løfter som innfris nesten, men ikke helt.