Kvartettklang og strupesang

Virtuos kvartett med sterk egenstemme.

CD: The Source kom ut av Jazzlinja i Trondheim i 1993 med mye frihet, stram formsans og bagasjen tung av Ornette Coleman og Charles Mingus. Siden har kvartetten samarbeidet med alt fra Motorpsycho til Cikada og etablert den elleville julekonserttradisjonen «The Source of Christmas». Den nye internasjonale utgivelsen «The Source» (kommer mandag) viser at bandet også står fjellstøtt på egne føtter.

FØTTENE TILHØRER

Trygve Seim (tenor- og sopransaksofon), Øyvind Brække (trombone), Mats Eilertsen (kontrabass) og Per Oddvar Johansen (trommer). Seim, Brække og Johansen er originalmedlemmer, Eilertsen er ny og føyer seg kraftfullt og sømløst inn i Source-uttrykket, der melodisk klarhet selv i heftig improvisatorisk lende er kjennetegn og høyt perfeksjonert kunst.

Alle fire er frapperende gode instrumentalister. Seim og Brække utgjør en intens kommuniserende duo, og Johansen opererer sin vane tro med stor og aldri ubrukt klangpalett i sitt subtile rytmedriv.

De 13 låtene teller noen kjente, men flest nye. Ni er kreditert Brække, mens Seim, Johansen (2) og Edward Vesala står for resten Her er insisterende bolero, smektende ballader, østligklingende klangstykker, munter uptempo og melankolske refleksjoner, men alt låter umiskjennelig The Source - søkende, lekent, kontrollert og detaljbevisst ned til det letteste vispestrøk.

SOURCE-BASSIST Eilertsen er også ute med «Flux», oppfølger til 2004s «Turanga». Nok en gang har han med seg cellisten Ernst Reijseger , saksofonist/klarinettist Fredrik Ljungkvist og trommeslager Thomas Strønen , og som sist er han kreditert så godt som alle låtene.

Om den melodisk abstrakte musikken på «Flux» vesentlig er kollektivt improvisert fram eller omhyggelig notert, skal være usagt. Uansett byr også denne plata på kvartettsamspill/kommunikasjon i hyperklassen, en form for moderne kammermusisering der de åtte strengene ofte gir en mørk bunn mot Ljungkvists klarinettvandringer. Reijseger er høyt og lavt, med og uten bue, og hele «Flux» er en besettende, tidvis overrumplende fryd for ører som trives med mosaikken av moderne jazz og samtidsmusikk.

EGNE KOMPOSISJONER framført med joik, strupesang inspirert av den sibirske Tuva-regionens sangere og samisk tromme er hva Torgeir Vassvik tilbyr på sitt debutalbum «Sáivu». Men i sin egen urfolkmusikk-variant har Vassvik alliert seg med Arve Henriksen (produsent, trompet, elektronikk, sang) og Anders Jormin (kontrabass) samt på noen spor Terje Isungset, Per Oddvar Johansen (begge trommer) og Reidar Skår (elektronikk), og dermed kommer en viss jazztilnærming til uttrykk.

Hvor avansert Vassviks strupesang er - jeg har bare Huun-Huur-Tu som referanse - vet jeg ikke. Uansett låter musikken original og frodig i sin moderne klangkappe, men også ærbødig og alvorsfylt. Det er som om livsmysteriet i all sin verdighet rykker litt tettere innpå i denne formen for vokal meddelelse, og skulle det bo en aldri så liten sjaman i deg, vil han (hun?) nok gi seg til kjenne i løpet av den musikalske ferden mot Sáivu - det hellige stedet der de døde lever befridd for denne verdens byrder, om jeg har forstått det rett.

Mats Eilertsen: "Flux"

(AIM/ Musikkoperatørene)

<img src="http://gfx.dagbladet.no/g2/terninger/5l.gif" style="float:right;margin-left:3px" alt="" />

Torgeir Vassvik: "Sáivu"

(Idut/ Musikkoperatørene)

<img src="http://gfx.dagbladet.no/g2/terninger/5l.gif" style="float:right;margin-left:3px" alt="" />