Anmeldelse: Madonna - «Madame X»

Kvasipolitisk kulturtyveri

Madonnas album «Madame X» er en ny, skruppelløs handletur i populærmusikkens seneste trender.

TYVEN, TYVEN: Madonna "låner" fra det meste på sitt nye album «Madame X». Foto: Universal Music
TYVEN, TYVEN: Madonna "låner" fra det meste på sitt nye album «Madame X». Foto: Universal MusicVis mer

«Madame X»

Madonna

2 1 6

Pop Latinamerikansk pop

Plateselskap:

Boy Toc Inc / Live Nation / Universal Music

«Et flaut sammensurium av sjangre, stemninger og liksom-dype temaer.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Sommeren 1958 var unektelig et magisk øyeblikk i tiden for populærmusikk. I alle fall hvis man inkluderte et framsyn mot det vel så fortryllende 80-tallet. Med fødslene til Prince, Madonna og Michael Jackson på rekke og rad, kan selv den mest skeptiske få seg til å tenke sitt om forutbestemte skjebner.

Få – om noen – moderne artister har i alle fall satt like monumentale avtrykk i historien. Like fullt står de respektive ettermælene til «de tre store» i sterk kontrast til hverandre.

Avvikling – ikke utvikling


Mens Michael Jackson svant hen som en trist skygge av seg selv (og etter sin død har blitt midtpunktet i en svært offentlig etterforskning rundt hans lenge omdiskuterte pedofilianklager), var Prince fortsatt et musikalsk unikum – og ikke minst på en oppadgående kreativ kurve – da han mistet livet etter en overdose i april 2016.

Fri for skandaler og livstruende rusmisbruk, har siste halvdel av Madonnas karriere på sin side vært preget av en stadig mer åpenbar avvikling enn noen slags utvikling. For hvor mange ganger kan man som artist egentlig stikke fingeren i jorden og suge ut popscenens tidsånd?

Det være seg hiphop- og R&B-oppussingen til Dallas Austin og Babyface«Bedtime Stories» (1994), elektronika-hjelpen fra William Orbit på blant annet «Ray of Light» (1998), The Neptunes/Timbaland/Danja-samarbeidet på «Hard Candy» (2008), eller EDM-innrykket på «MDNA» (2012).

Ingen burde derfor heller bli overrasket over at hun med 14. albumet «Madame X» igjen begir seg ut på skruppelløs handletur i populærmusikkens seneste trender.

Tenåringspoesi

Denne gangen selvfølgelig gjennom listedominerende latinamerikansk pop, urbane lydbilder og tidsriktige kvasipolitiske temaer.

Allerede luftet med singelen «Medellín», ble det førstnevnte kulturtyveriet en pinlig oppvarming på returen til popmusikkens for lengst abdiserte dronning. Ikke minst takket være hennes nylige pute-TV-opptreden under Eurovision i Tel Aviv.

Oppkalt etter den notoriske colombianske storbyen, og med landets superstjerne Maluma som følgesvenn, gjør Madonna og hennes trofaste studiopartner Mirwais Ahmadzaï på ingen måte den latinamerikanske sounden til sin egen.

Isteden blir låta en flau introduksjon til krampe-engasjerte «Dark Ballet», hvor den 60 år gamle sangeren ramser opp tenåringspoesi og politisk korrekte selvfølgeligheter som «I can dress like a boy, I can dress like a girl» og «Cause your world is such a shame / Cause your world's obsessed with fame», i tillegg til å selvhøytidelig sammenligne seg selv med helgenen Jeanne d'Arc.

Like raskt hopper hun deretter forvirrende over til disco på auto-tune-overdosen «God Control», før Quavo og Swae Lee dukker opp som albumets urbane alibier på «Future» og «Crave». To for så vidt greie nok låter, som likevel blir fullstendig glemt i skyggen av de bisarre øyeblikkene «Killers Who Are Partying» og «Batuka».

Sistnevnte like kulturelt upassende som superstjernens tvilsomme adopsjons-bonanza i Malawi, med en Madonna som forsøker seg som Kanye West via call-and-response med Batucadeiras of Cabo Verde.

Messias-kompleks

«I know what I am» synger hovedpersonen på nevnte «Killers Who Are Partying», men har sjelden hørtes mer forvirret ut enn i dette totale surret av sjangre, stemninger og liksom-dype temaer.

Fra hennes forsøk på å naile samtiden i en stadig mer polarisert verden med linjer som «I'll be Islam, if Islam is hated / I'll be Israel, if they're incarcerated» og «I went to the far right / Then I went to the far left / I tried to recover my center of gravity», til platte og klisjéfylte sexlåter som «Crazy», hvor hun av en eller annen grunn også må ty til latinske gloser.

Ja, for åpenbart skal selv det portugisiske markedet erobres, og Brasils store heltinne Anitta står selvsagt klar for å assistere veteranen med en dose av sitt globale gjennombrudd på Madonnas versjon av Blayas 2018-hit «Faz Gostoso».

Slik fortsetter det da også videre, med mer spansk («Bitch, I’m Loca»), spiritualisme («Looking For Mercy») og krampeaktige forsøk på å skape inspirerende politiske anthems («I Rise») for en ung generasjon hun helt har mistet forbindelsen til. Kun avbrutt av et altfor kort høydepunkt med tidsreisen «I Don’t Search I Find».

Følelsen av å sitte i et herskapshus i Bel Air og diskutere identitetspolitikk, religion, rasisme og fattigdom med privilegerte rikinger med Messias-kompleks har sjelden vært mer overhengende.

.