STEMTE NEI: Det britiske parlamentet sier nei til Theresa Mays brexit-avtale med EU. Video: AP/ NTB Scanpix Vis mer

Kvelden da drømmen om ryddig «Brexit» gikk i knas

Etter et dundrende nederlag i Underhuset for statsminister Theresa May denne tirsdagskvelden er Storbritannias skilsmisse fra EU mer uklar enn noen gang, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Underhuset i London avviste den avtalen om skilsmisse fra EU som statsminister Theresa May hadde forhandlet fram gjennom mer enn to stormfulle år, med historiske 432 stemmer mens bare 202 støttet statsministeren. Det er et skrekkelig nederlag for statsministeren – enda et – og det var ventet av nær sagt alle politiske iakttakere. Men hva som så skjer, vet ikke noe menneske.

May sa seg etter nederlaget åpen for avstemning om tillit til hennes regjering allerede onsdag. Arbeiderpartiets leder, Jeremy Corbyn, tok straks opp hansken og framførte et forslag om mistillit. Men, underlig som det kan virke, kommer May neppe til å bli felt. De mer enn hundre fra hennes eget konservative parti som stemte mot hennes avtale, vil ikke stemme for mistillit mot henne. De vil ikke ha Corbyn som statsminister. I britenes absurde politiske teater kan May overleve som statsminister, etter et nederlag som savner sidestykke de siste hundre år.

Men hva nå? Underhuset har avvist denne avtalen, som EU sier er den eneste mulige. Underhuset har sagt hva de folkevalgte ikke vil ha, og sagt det virkelig klart, men EU lurer på hva britene vil ha. I Underhuset er det tilsynelatende ikke flertall for noe som helst når det gjelder forholdet til EU, bortsett fra å avvise denne avtalen. Og de som påførte May dette nederlaget, spriker i alle retninger. Blant dem er det både tilhengere og motstandere av medlemskapet i EU.

Storbritannia forlater EU statsrettslig 29. mars i tråd med paragraf 50 om utmelding i Lisboa-traktaten, etter å ha varslet om dette to år tidligere. Forhandlingene om skilsmisse har i snart to år vært et eneste skred av overraskelser. 29. mars kan britene gå hodestups ut av EU uten noen avtale, med omfattende og opprivende, men uforutsigelige følger, verst for britene, men ille også for EU. I Underhuset er det heller ikke noe flertall for å forlate EU uten avtale. Hvis britene ikke vil ha denne avtalen, men heller ikke gå ut uten avtale, hva vil de da?

Inntil det siste har May hamret igjen og igjen på sitt budskap: Det finnes bare to mulige utfall. Enten blir det denne avtalen eller så blir det ingen «Brexit». Et mulig utfall er å holde ny folkeavstemning om medlemskap i EU. Det vil ikke May, og Arbeiderpartiet er nokså lunkent, men stadig flere mener dette er den mest demokratiske utveien. Nå vet jo de britiske velgerne hva det innebærer å forlate EU. Men dette vil ta tid, det samme gjelder for nyvalg, og tida er knapp.

I EU har man for lengst kastet alle timeplaner for «Brexit» i papirkorga. Allerede før jul tok EU-lederne for gitt et nederlag for May i Underhuset. Nå vurderer de å utsette datoen for britenes uttreden av EU utover 29. mars, ved å tolke paragraf 50 i Lisboa-traktaten nokså fritt. Dette må Storbritannia i fall først be om og så må de andre 27 medlemslandene enstemmig godta det.

Men dette byr på vansker. I mai er det valg til Europaparlamentet. Hvis Storbritannia fortsatt er medlem må britene delta i valget. Når de nye folkevalgte setter seg ned i Europaparlamentet første uka i juli, skal da de nyvalgte britiske medlemmene sette seg for like etterpå å bli bedt om å forlate salen?

BREXIT: Parlamentet stemte nei på Theresa Mays Brexit-plan. Video: AP Vis mer

Mange av dem som stemte ned May tirsdag kveld skiller tydeligvis ikke mellom den avtalen om skilsmisse som May har lagt fram, som er en avtale om oppgjør av boet etter førti års samliv, og en avtale om det framtidige forholdet til EU, som man ennå ikke har begynt å forhandle om. De vil ikke «betale», som de sier, før de vet hva de får igjen. Den slags lureri avviste EU fra første øyeblikk.

Fra ordskiftet i Underhuset, som har pågått fra før jul til nå, virker det som de reserveløsningene man ble enige om for å holde grensa mellom Irland og Nord-Irland åpen, er det vanskeligste punktet. Åpen grense er en del av fredsavtalen for Nord-Irland som begge partene vil verne. Da skal Storbritannia være en del av tollunionen, og følge EU-reglene for denne, inntil man er enige om andre løsninger. Dette er ikke noe EU ønsket. EU foreslo å la Nord-Irland fortsette i tollunionen inntil videre. Men May kunne ikke, særlig ikke når hun er avhengig av parlamentarisk støtte fra protestantiske unionister i Nord-Irland, gå med på ei grense mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia. Hun foreslo å la hele Storbritannia være med i tollunionen inntil videre. Dette kalles i det underlige «Brexit»-språket for «backstop». EU-motstanderne frykter dette kan binde Storbritannia til EU-regler til evig tid. Men EU, med Irland som medlem, godtar ingen grense på øya med soldater og tollere eller ei yttergrense som kan bli ei åpen bakdør for smuglere til det indre markedet i EU.

De andre EU-lederne ser oppgitte mot den politiske tåkeheimen som omhyller Westminster, hvor det i Underhuset øyensynlig ikke finnes flertall for noe som helst, bortsett fra å avvise den møysommelig framforhandlede avtalen. Det er den eneste mulige avtalen, gjentar lederne i EU, og avviser å åpne nye forhandlinger.

«Brexit» betyr «Brexit» var det barske slagordet fra Theresa May da hun overtok som statsminister. Men det gjør det i hvert fall ikke to og et halvt år seinere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.