Kvelende bygdeliv

Stillestående om klaustrofobisk familieliv.

BOK: I høst utgir Cappelen og Samlaget hver sin vestlandsdebutant som skriver om hvert sitt familiedrama på hver sin klaustrofobiske gard langt fra folk. De deler også et nærmest tidløst preg. Men der Olav Kristiseter i «Blodlenka» lar så mye djevelskap utfolde seg blant de fire mennene på familiegarden Plassen at det nærmer seg den ufrivillige komikken, er Geir Olav Jørgensens nynorskroman «Mono» dominert av en seigere, mindre voldelig form for krigføring. Observatør og jeg-forteller er familiens unge sønn Fjodor, som ser sin far sakte, men sikkert forsvinne inn i ensomhet, psykisk sykdom og uføretrygd. Faren forskanser seg på gardens låve, der han bruker alle kreftene sine på å restaurere et gammelt lokomotiv. Fjodors russiskfødte mor gjør sitt beste for å hjelpe ham, uten resultat, og blir med tida mer og mer rasende og desperat. Hun drømmer om et annet liv enn slitet på einbøle Aaboth, men et kort fluktforsøk til Danmark med de to sønnene ender snart hjemme på garden igjen. Resultatet blir kontinuerlig psykologisk krigføring mellom to ulykkelige voksne.

Kvelende

Heller ikke sønnene har det godt. Den yngste, Vladimir, blir døv som spedbarn. Fjodor slipper unna med å miste hørselen på det ene øret - derav «Mono» - men er til gjengjeld et venneløst barn. Slik sett kan «Mono», ved siden av reise-bort-og-vende-hjem-problematikken, sies å handle om å være annerledes og ikke passe inn i et lite bygdesamfunn med streng sosial kontroll. Samtidig er boka et barns blikk på det voksne livet, seksualiteten inkludert.Med stor iver beskytter moren sine barn for det vanlige samfunnets blanding av krav og omsorg. Det hviler i det hele tatt noe innestengt og kvelende over det dystre livet på garden Aaboth. Ved siden av de konstant kranglende foreldrene er de eneste andre Fjodor forteller utfyllende om bestefaren, den unge jenta Anna som etter hvert kommer flyttende for å hjelpe til og Onkel Eli, morbroren som med sine to ekstravagante besøk fra Amerika fungerer som Fjodors varsel om en annen og større verden bortenfor garden.

Traurig

Med faren går det snarere verre enn bedre, og etter hvert blir også moren alvorlig syk. Når hun til slutt dør, begår Fjodor bokas mest dramatiske handling, episoden som rammer inn teksten: Han setter fyr på låven og ødelegger farens tragiske livsverk, lokomotivet. «Mono» er en handlingsfattig, symbolladet roman. Dramatikken befinner seg i all hovedsak på et indre, mellommenneskelig plan, og mye hviler på språket. Tydeligst og best tegnet er moren og hennes fortvilelse. Nå og da overskrides realismen i boka, som når moren spidder overkroppen med syl, trer remmer gjennom hullene og henger seg i et tre i protest. Jørgensen innleder da også boka med et Jean Rhys-sitat om at bare drømmen og magien er virkelig. Men i lange passasjer føles «Mono» mer traurig enn magisk. Jørgensens språk er ikke blottet for poetiske øyeblikk, men det stillestående Aaboth-universet klarer aldri å gjøre det virkelig store inntrykket.