Kvelende estetikk

Ikke akkurat spøkefull, denne knappe russiske filmen om det intense forholdet mellom en sønn og hans døende mor. Den er utsøkt estetisk, og hva så?

Aleksandr Sokurovs film er inspirert av bildene til maleren Caspar David Friedrich (1774- 1840), en av Tysklands ledende romantikere. Den som tar seg bryet med å gå til kunsthistorien vil raskt se likhetene, og bak kamera har Aleksej Fyodorov gjort en utmerket jobb. «Mor og sønn» er 73 minutters glitrende, malerisk billedkomposisjon. Men form er ikke alt.

For bildene skal jo fylles med noe. Sokurov har løst problemet ved å la mor (Gudrun Geyer) og sønn (Aleksej Ananishnov) innta dertil egnede posisjoner på seng, ved trær, på kjerreveier og benker. Ikke snakker de i munnen på hverandre, heller, men husker langsommelig tilbake og klamrer seg fast til hverandre og forholdet.

Det er en kvelende, dvelende skildring av de to eneste gjenlevende på et øde sted. Antakelig et interessant studium av aksen foreldre- barn, men er det sunt?
En gang kommer et tog til syne i horisonten. Det skulle sønnen ha hoppet på.

FILM

Mor og sønn (ty./rus.)

Regi: Aleksandr Sokurov