Kveling av Nationaltheatret

Nationaltheatret kan i framtida komme til å likne et privat teater, med revy, farser og en og annen klassiker.

DET HAR FOREGÅTT en stille kveling av Nationaltheatret og resten av landets institusjonsteatre over lang tid.Saken er at de reelle overføringene til Nationaltheatret har sunket drastisk over en lang periode. På papiret har det riktignok sett plausibelt ut, da bevilgningene er blitt oppjustert noe fra år til år. Faktum er dog at økningene ikke på noen måte har dekket den reelle kostnadsøkningen som teatret har hatt. Resultatet av denne politikken er at hoveddelen av budsjettet i dag går til å dekke teatrets faste utgifter, dvs. lønnskostnader og driftsutgifter, og et stadig mindre beløp går til å produsere teaterforestillinger. For noen år siden hadde teatret 12% av budsjettet til å skape teater for, deretter sank det til 8% osv. Paradokset i denne utviklingen er at teatret til slutt har bevilgninger til å dekke faste kostnader, men ingen penger til å lage teater for. Med andre ord vil man kunne betale lønninger til samtlige ansatte, ha lys og varme på, men ikke ha penger til oppsetninger med scenografi og regissør. Tomme scener, helt enkelt.

KRAVET TIL EGEN inntjening har økt kraftig som en følge av denne utviklingen. Det har også billettprisene. Teatrets frihet til å eksperimentere krympes også i takt med stadig strammere økonomi. Hovedsenen er i dag teatrets økonomiske motor. Hvis en enkelt forestilling i løpet av en sesong går dårlig, risikerer teatret å kastes ut i et økonomisk uføre med et underskudd som vi selv er forpliktet til å inntjene. Til slutt tvinges vi til å skyte oss selv i foten. Politikerne har, med rette, lagt en rekke føringer for hvilke oppgaver Nationaltheatret skal oppfylle. Vi skal være bærere av vår nasjonale kulturarv. Vi skal formidle verdensdramatikkens klassikere og utvikle teater som kunstart. Vi skal støtte og spille samtidsdramatikk. Vi skal speile samfunnet og være dets spydspiss. Provosere og skape debatt. Gi vårt publikum et pusterom i en komplisert og påtrengende materialistisk verden. Og det er intet annet vi heller vil. Vi ønsker bare å ha det økonomiske grunnlaget for å kunne oppfylle disse oppgavene.Fortsetter utviklingen i samme retning som tidligere risikerer vi mer og mer å likne et privat teater, med revy og farser og en og annen klassiker som folk, forhåpentligvis, går mann av huse for å se. Med billettpriser som er på nivå med Chat Noirs. Da har vi slått bena under oss selv. Grunnlaget for å motta offentlig støtte har i så fall falt bort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TEATRET GÅR for tiden gjennom en omstrukturering og en nedbemanning for å bedre situasjonen. Lykkes man med å kutte i de faste utgiftene vil noe av den økonomiske og kunstneriske friheten være gjenvunnet. Men kun midlertidig. Selve hovedproblemet vil innhente oss igjen om noen år. Hva gjør vi da? Kutter ytterligere ned bemanningen? Og fortsetter slik til teatret ikke har folk til å spille et variert og utfordrene repertoar? Glem da forestillinger som «John Gabriel Borkman», som ble slaktet av kritikerne, og derfor opplevde publikumsvikt til å begynne med, til jungeltelegrafen trakk et ungt publikum som skrek av begeistring. Og hvor en kritiker trakk tilbake sin dårlige anmeldelse mens folk grep pennen fatt og skrev, og debatten raste i landets aviser. Det hele ble til slutt kronet med Heddaprisen for beste regi og Natt- og Dagprisen for beste forestilling i 2004! Og glem Jon Fosse, som ble invitert av Den Nasjonale Scene i Bergen til å skrive et teaterstykke tidlig på 90-tallet. Han hylles, med rette, over hele verden som en av de ledende samtidsdramatikerne på kloden! Glem små intime oppsetninger på Malersalen eller på Torshovteatret.

DET TILHØRER dessverre sjeldenheten at norske partier kjemper hardt for kulturen. Og i særdeleshet ikke for det som kan oppfattes som finkultur. Forøvrig et ord som umiddelbart burde slettes fra det norske språk. Fin kultur? Hva er det? Er Jon Fosse «finkulturell»? Han skriver om vanlige folk i et veikryss i Strandebarm som knapt evner å si et ord! La frykten for å oppfattes som elitistisk fare og innse at hundre tusenvis av nordmenn går i teatret. La teatret få anledning til å være både bredt og smalt. Vi spiller mer enn gjerne teater for folk og fe. Fattig og rik.

LYKKES VI IKKE med å oppnå en økning i våre rammevilkår er det fare for at vi må ty til barten til Ari Behn hver gang vi skal gjøre et kunstnerisk løft. Det unge publikum vil i enda større grad fremmedgjøres ovenfor teater som kunstart fordi vi tvinges til å spille for de mer etablerte med mer penger i lommeboken. Få mest mulig ut av hvert solgte sete. Et sakte selvmord. De rød-grønne kom som kjent med løfter og ambisjoner om et kulturelt løft under valgkampen. Vi ber den påtroppende regjering om å være så vennlige å øke bevilgningen så Norge også i fremtiden kan ha et Nationaltheater vi alle kan være stolte av. Vær ambisiøse på teatrets vegne så vi kan tillate oss å komme på offensiven, spille angrepsfotball og skyte Nathionaltheatret til VM. Nasjonen trenger en kulturpolitikk og en kulturminister som evner å kjempe kulturens sak, som brenner for og ser viktigheten av kunst som en motpol til realityprogrammer og annen forsøpling av våre sarte hjerner. Hjernen er som kjent alene. Den trenger hjelp til å puste. Vi kan åndelig førstehjelp. Det trenger Kongeriket Norge før vi drukner i olje, Idol og dårlig fotball.