Kvikk Costello

Null konsept, bare musikkglede.

CD: Overskrifta var ferdig omtrent før «Momofuku» lå i spilleren, men det ble fort klart at «Gretten gammel gubbe» måtte forkastes. Her har nemlig bitre Elvis Costello gått hen og laget en livsglad plate, oppkalt etter den taiwanske oppfinneren av instant cup noodles.

Kjapt og smakfullt


Nudler er ikke et gjennomgangstema på albumet, heldigvis og dessverre. Navnet spiller visstnok på at produksjonen gikk radig unna og at musikalske valg ble tatt på stående fot. Etter resultatet å dømme, har prosessen vært befriende for Costello. Ikke et ondt ord om duettpartnerne Anne Sofie Von Otter («For The Stars», 2001) og Allen Toussaint («The River In Reverse», 2006), eller klassiske «Il Sogno» (2004), komponert for det italienske dansekompaniet Aterballetto, men det er deilig å høre at Costello har funnet tilbake til den perfekte blandinga av energisk rock og lyrisk balladeri fra gamle dager. Mindre tungsinn, mer moro og mer av Steve Nieves orgel er alltid gode ting.

Dugnad


På «Momofuku» er Elvis Costello gjenforent med The Imposters, backingbandet fra countryinspirerte «The Delivery Man» (2004), som egentlig bare er The Attractions’ Nieve og Pete Thomas med den nye bassisten Davey Faragher.

Jenny Lewis fra Rilo Kiley, musikerkjæresten Jonathan Rice og «Farmer» Dave Scher fra Beachwood Sparks, Pete Thomas’ datter Tennessee fra ungjentebandet The Like og David Hidalgo fra Los Lobos er alle med, og som om ikke det var nok har Rosanne Cash og Loretta Lynn ført hver sin tekst i pennen sammen med Costello selv, som styrer gjengen med løs og ledig hånd.

Å trekke fram enkeltlåter blir nærmest fånyttes, ingen er absolutte klassikere, men alle holder høy kvalitet. «Momofuku» er ikke et nytt «Imperial Bedroom», men det er det beste albumet Elvis Costello har prestert på lenge, og et velkomment bevis på at det fortsatt finnes glede og lekenhet i den gamle skrotten.