Kvikk og alvorlig

Som jeg savner Tramteatret når jeg sitter med Arne Garvangs første bok i hånden, «MUFFE tar saken». Denne begavede teatergjengen, som ikke bare mestret det sceniske uttrykk, men som også skrev tekster med humor og brodd.

Ut av hukommelsen triller «B-bylivet går sin gang»,«Pelle Parafins Bøljeband» og mye mer som mange heldigvis fikk oppleve gjennom de vellykkede TV-seriene. Hva med reprise, NRK? Det kan da ikke være bare «Skomaker Andersen» dere har i arkivet?

«Tramteatret» etterlot seg et stort, svart hull da det måtte gi opp i 1986.

Men lykkeligvis får talentene andre utløp, så som gjennom Arne Garvangs bok, frekk i formen, skrevet på frisk ungdomssjargong.

Til å begynne med synes alt bare morsomt, med den kvikke Muffe som i jeg-form forteller om hverdagslivet sitt. Men det ville vært rart om Arne Garvang bare bød på morskap.

Vondt tema

Det er en dypt alvorlig bok om et vondt tema; en ungpike som hundses og mishandles av faren sin, men som utad vil skjule det for enhver pris. Gjennom en ufordragelig opptreden, mobbereplikker til likt og ulikt, alltid på jakt etter å ta noen. Den klassiske opptreden til en som har det vondt; best å ta de andre, før de begynner å ta deg.

Og slik hadde vel Dina fortsatt, hvis ikke Muffe etter en sår, men tilfeldig opplevelse av Dina, begynner å skygge henne.

Muffe møter en virkelighet han ikke kan takle alene. Til hans store overraskelse stiller faren opp, en far som han har et heller tuslete bilde av.

For tenåringer

Mer skal ikke røpes. Men det er en bok for tenåringer, og for foreldre. Innvendinger gjelder bare første kapittel, hvor det blir for mye preik før Garvang kommer til saken. Han misbruker også småord her og der. Opptil flere «så» kunne med fordel vært strøket.

Arne Garvang ønskes velkommen tilbake med flere bøker.