Kvikt og ironisk

Marianne Fastvold leverer et elegant kriminalmysterium i ei bok som ikke egentlig er en krim.

BOK: Jeg-personen i Marianne Fastvolds siste roman er forfatter. Ida skriver på en kjærlighetsroman, men får det ikke riktig til. Hun har et forhold til en gift mann, som distraherer og tærer på kreftene. Redaktøren hennes foreslår at hun skal prøve seg på en krim, men Ida protesterer.

Virkelig drap

Om ikke «Feid og pyntet» er en metaroman i snever forstand, så utvikler den seg i alle fall i kriminalistisk retning. Det drapet Ida ikke ser seg i stand til å skrive om, blir hun nødt til å forholde seg til i «virkeligheten».

Og romanens plot er det ikke noe å si på. Krimgåten forblir et mysterium til siste slutt, og løsningen er en krimforfatter verdig.

Handlingen tar av etter at Ida har slått opp med sin selvglade elsker og flyttet, sammen med en tenåringsdatter, hjem til sin egen mor, som huserer alene i en svær villa. Denne moren er et kapittel for seg, på den ene side en typisk representant for en generasjon av hjemmegående husmødre, på den annen en svært så utagerende dame, mytoman, dypt forvirret, ekshibisjonistisk og full av planer - den rake motsetning til datteren, som sliter med et usynlighetsproblem.

En av moras gamle venninner, som bor i nabolaget, er forsvunnet, og fra kjelleren i villaen kommer det ei stram og merkelig lukt. Om ikke husets beboere er i stand til å legge sammen to og to, så begynner i alle fall vi som lesere hurtig å ane uråd. Men funnet i kjelleren inngår ikke bare i et krimplot, det har også en metaforisk dimensjon.

Lik i lasten er blitt til lik i kjelleren - i dette tilfelle som et bilde på alt kvinner gjennom generasjoner har feid vekk og pyntet på for å holde fasaden ren og pen. Her sopes ikke ting inn under gulvteppet, her rulles de rett og slett inn i det. Dette sier en god del om Fastvolds lekende omgang med gamle bilder og klisjeer.

Kvinneroller

Om den metaforiske dimensjonen kan bidra til oppklaringen eller ei, er en annen sak som det skal ties om her. For selv om krimmotivet er viktig nok og ganske profesjonelt håndtert, så er det ikke dette som er hovedsaken. «Feid og pyntet» er først og fremst en roman om kvinneroller og om de endringer de har vært underlagt i løpet av de siste par generasjoner.

Den handler om mor/datter-forhold og om kvinnelig selvbedrag, om angsten for å tape seg selv og miste kontrollen, også over egne barn. Den handler om usynliggjøring som tap av selvfølelse, men også som beskyttelse. Ja, den handler sånn sett om hele spekteret av temaer knyttet til den problematiske dannelsen av kvinners selvbilde.

Kvikt språk

Alle de kvinnelige personene tjener på ulikt vis til å illustrere dette, men tydeligst er problematikken knyttet til den romanskrivende jeg-personen selv. Skrivingen har i denne sammenheng en dobbeltkarakter. For Ida er den både en måte å redde seg selv fra å forsvinne på - fra å bli helt usynlig - men også en krittring hun slår om seg selv for å føle seg trygg.

Fastvold skriver kvikt, intelligent og med en god porsjon ironi om disse spørsmålene. Vi kjenner skrivemåten og fortellerstemmen igjen fra tidligere bøker.

I sin forrige roman spilte hun på historien om Tristan; her utnytter hun myten om Demeter og Persefone. Fastvold ser ikke mørkt på livet og på kvinners situasjon. Selv de kvinnene som er i ferd med å forsvinne under jorda, blir som regel hentet opp igjen - med forfatterens språklige energi som den viktigste løftestang.