Kvinne - eller ikke

Sur og forulempet mottok Susanne Sundfør Spellemannprisen for Årets kvinnelige artist. Det kledde henne dårlig - og sutringen var ufortjent mot musikkbransjen.

Forrige uke gikk Ane Brun ut i mediene og kritiserte deler av Spellemannprisen for å være gammeldags, diskriminerende og kvinnefiendtlig. Hun var nominert til Årets kvinnelige artist, men skjønner ikke hvorfor Spellemannkomiteen fortsatt har et skille mellom kvinnelige og mannlige artister.

På Spellemannprisen, som ble sendt på TV2 lørdag kveld, fortsatte artistkollega Susanne Sundfør der Ane Brun slapp og gikk til angrep på Spellemannkomiteen og prisen Årets kvinnelige artist, som hun fikk. Hun var nominert sammen med Ane Brun, Christel Alsos og Sissy Wish - og var en fortjent vinner.



DET VAR IKKE
mye glede hun utstrålte da hun mottok utmerkelsen. Etter en kunstpause sa hun bare: «Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne». Så gikk hun ut av tv-ruta med en sur mine. Minutter seinere møtte hun pressen og svarte på et par spørsmål før hun brått forlot presserommet. Episoden virket demonstrativt på nysgjerrige journalister som ville ha flere kommentarer på utspillet. Men signalet hun sendte til Spellemannkomiteen var krystallklart og ikke til å misforstå: Hun og flere med henne ønsker å fjerne kategorier som er knyttet til kjønn.

Det må hun gjerne mene. Og Sundfør har helt sikkert støttespillere, både i Musikk-Norge, i mediene, og blant folk flest. Men jeg er dypt uenig, og risikerer dermed å framstå som en konservativ mannssjåvinist.



MEN FØRST TIL
måten Susanne Sundfør framla sitt syn om den gjeve artistprisen på tv. Hun framsto som en bitter og gretten feminist fra 70-tallet, humørløs og forulempet. Hadde hun i det minste artikulert seg med glimt i øyet og vist litt glede, så hadde hun nådd lenger med sitt budskap.

Så til innholdet: Kategorier som Beste mannlige artist og Beste kvinnelige artist ønskes erstattes med Beste artist. Da får vi plutselig én pris istedenfor to, som dobbelt så mange artister skal konkurrere om. Vil det tjene artister og virke inspirerende? Vil det fremme norsk musikk - og likestillingstanken? I arbeids- og organisasjonslivet er det innført kvotering, kvinner skal inn i råd og utvalg, i politikken og styrer, i yrkes- og samfunnsliv. Det er et anerkjent og fornuftig instrument for å mer likestilling i praksis.



MEN HVORFOR
gjøre en musikkpris til kamp om kvinners rettigheter? Det er ikke der vi skal kjempe for likestilling og likeverd, som er en helt naturlig for de aller fleste av oss. Å gjøre Spellemannprisen kjønnsnøytral er å fjerne seg fra likestillingsdebatten og gjøre den fordummende. Dette er ukloke og tullete tanker. For meg grenser det til dårlig selvbilde og artistisk utrygghet. Som om kategorien Mannlige artist henger høyere enn Kvinnelige artist. Selvsagt er de likeverdige og like gjeve.

Tenk om Gro Hammerseng plutselig går ut og krever et endelig oppgjør med herre- og kvinnehåndball. - Det er håndball vi spiller, uavhengig av kjønn. Så la oss spille på samme lag, sier hun og får med seg håndball- og fotballjentene…

SUTRER, SKRIVER KOMMENTATOR: Susanne Sundfør liker dårlig at Spellemannkomiteen skiller mellom mannlige og kvinnelige artister. Hun får imidlertid ikke støtte fra Dagbladets Anders Grønneberg. Foto: LARS EIVIND BONES
SUTRER, SKRIVER KOMMENTATOR: Susanne Sundfør liker dårlig at Spellemannkomiteen skiller mellom mannlige og kvinnelige artister. Hun får imidlertid ikke støtte fra Dagbladets Anders Grønneberg. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

Utspillet til Brun og Sundfør må Spellemann-komiteen gjerne diskutere og ta stilling til, men jeg ser ingen grunn til forandring.