SINNE: Reaksjonene har naturlig nok vært kraftige etter overgrepene utenfor togstasjonen i Köln nyttårsaften. «Neste gang blir det en armlengde rett fram», kan budskapet på plakaten på åstedet oversettes med -  illustrert med en knyttet neve. Foto: NTB Scanpix
SINNE: Reaksjonene har naturlig nok vært kraftige etter overgrepene utenfor togstasjonen i Köln nyttårsaften. «Neste gang blir det en armlengde rett fram», kan budskapet på plakaten på åstedet oversettes med - illustrert med en knyttet neve. Foto: NTB ScanpixVis mer

Kvinne - uten en armlengdes avstand

Det er ikke noe nytt at kvinner blir bedt om å passe seg for menn når de tyr til vold, tvert i mot, det er et eldgammelt råd fra bakvendtland. Det som skjedde i Köln nyttårsaften, på nattbussen i Oslo i høst og på festival i Stockholm er bare noen av mange eksempler på at vold mot kvinner må tas på alvor, ikke hysjes ned.

Meninger

CAPE TOWN (Dagbladet):  - Lady! You shouldn't go around here by yourself, it's getting dark.

En mann i selvlysende vest roper til meg fra andre siden av gata, jeg tror han er politi. Jeg er på vei nedover en sidegate i en av Cape Towns travle turiststrøk, det er kveld. Jeg smiler unnskyldende og knuger instinktivt litt ekstra på veska som henger over skulderen. Jeg har spist på en restaurant litt lenger opp i gata og nå er jeg på vei ned til hotellet igjen. I noen sekunder kjenner jeg frykten knyte seg i magen.

Først når jeg er tilbake på hotellet blir jeg sint. Sint på han som ber meg om å passe meg, sint på samfunnet som har lært ham den bakvendte leksa det er å be meg om å passe på. Og til slutt blir jeg sint på meg selv fordi jeg lot meg selv, i noen sekunder, overvinnes av frykt.

All den volden som en del kvinner faktisk blir utsatt for i dag holdes i live av den destruktive frykten den sprer rundt seg.

Jeg er ikke dum. Jeg vet at det finnes en viss fare i det å være en kvinne alene i et fremmed land, men jeg vet enda bedre at statistisk sett har jeg mye mer å frykte i hjemmet. Sør-Afrika er et land preget av et alvorlig problem med vold mot kvinner, spesielt den seksualiserte.

En del kvinner her er redde, bare én av ni voldtekter blir rapportert. Et overveldende flertall av kvinnene, som i resten av verden, blir voldtatt og/eller drept av en mann. Ikke alle menn, men noen menn. Likevel har jeg enda tilgode å høre en politimann i gul vest rope til en fremmed mann på gata at han må passe på oppførselen sin. Det er kvinner som, også her, må bære ansvaret. Alle kvinner.

Etter overgrepene i sentrum av Köln nyttårsaften ble kvinner gitt tre råd av sin borgermester, Henriette Reker: • Holde en armlengdes avstand fra ukjente. • Holde seg til sin egen gruppe. • Be tilskuere om hjelp, eller be dem tilkalle politi, hvis man skulle bli offer for et overfall. I etterkant har borgermesteren gått ut og unnskyldt seg for rådene og politimesteren i byen ble avskjediget etter å ha påstått at ingenting spesielt skjedde den kvelden.

I september ble to norske jenter i tjueårene omringet av en gjeng med menn på nattbussen i Oslo, saken fikk ikke noe særlig oppmerksomhet i norsk media.

I kjølvannet av episoden i Köln melder nå svensk media om at trakassering og overgrep mot unge jenter på festivalen «We love sthlm» er blitt neddysset i lengre tid av politiet. Det er dypt problematisk.

«En ny type terror» er trakasseringen i Köln blitt kalt. Den organiserte formen på dette er ny og skremmende, men innholdet er gammelt. Det er en del av et tilbakeslag som feminister over hele verden har snakket om i flere tiår.

Sørafrikanske Rashida Manjoo, nylig avgått spesialrapportør på vold mot kvinner for FN, har følgende å si om saken:

- Vold mot kvinner bør være en global bekymring. Når stater ikke klarer å holde de skyldige ansvarlig for sine handlinger, så er ikke det bare en måte å gjøre ofrene ytterligere maktesløse på, men det sender også en beskjed til verdenssamfunnet om at vold mot kvinner er akseptabelt og uunngåelig.

Fra terrorangrep på abortklinikker i USA, via spiseforstyrrelser her hjemme, til seksuell trakassering på gata i Kairo, kjønnslemlesting i Somalia, barneekteskap i Jemen og sexslaveri i Syria. Alle er ulike forsøk på å ta kontroll over kvinnekroppen. Og verdenssamfunnets svar på den kroppslige invasjonen? Jo, vi ber kvinnene om å være mer forsiktige.

Vi burde vel aller helst legge igjen kroppene våre hjemme, men det kan vi ikke, vi må ha kroppene våre med oss når vi skal ut. Derfor er det også en demokratisk forutsetning at vi har full råderett over den overalt hvor vi er. Hvorfor er det så radikalt?

Noen mener at svaret ligger i kulturen. Men dersom dette stemmer, hvorfor ser det da så likt ut på helt forskjellige steder i verden? Fra trakassering i Norge, til gatene på Cuba eller strendene i India. Hvilket land var mest patriarkalsk i 1960? Norge eller Afghanistan?

Det finnes ikke mange menneskerettighetsorganisasjoner som fortsatt bruker argumentet om at kjønnslemlesting er kultur og derfor må aksepteres. Det er ikke det og det ikke det. Akkurat som vold mot kvinner ellers.

Ikke mange nordmenn vil finne på å si at det var «typisk norsk» da vi internerte flere tusen kvinner på Hovedøya etter krigen og lot dem være fritt vilt. Eller da vi barberte hodene deres og lot dem beskues til spot og skam. Vi vil ikke si at det er vår kultur, kanskje fordi vi ikke opplever den (u)kulturen som noe statisk. Vold (krig) og ønsket om makt skaper lite grobunn for kunnskap og refleksjon i et samfunn.

- The white men came here and gave our men alcohol, sa en kvinne jeg møtte på gata i Cape Town for noen dager siden. Hun hadde vokst opp med en voldelig far og bodde nå på et krisesenter etter at hun og sønnen ble kastet ut av en voldelig ekssamboer.

Det hun sa minnet meg om historier jeg har hørt fra andre steder av verden. I USA for eksempel, der de innfødte ble undertrykt i århundrer. I dag sliter mange indianerkvinner med en utstrakt seksualisert voldsbruk. Man kan selvsagt påstå at voldsbruken er kulturelt betinget, men litt merkelig er det da når man vet at den originale kulturen i flere stammer var drevet etter et ikke-hiarkisk, morslinjet system, som var likestilt.

Det er mulig at det ligger flere svar i de århundrer med undertrykkelse og frihetsberøvelse. Akkurat som med samene her hjemme. Den kvinnelige delen av den samiske befolkningen i Norge, som vi selv har undertrykt, løper en større risiko enn norske kvinner generelt for å bli utsatt for seksuell vold. Er det samisk kultur å uttøve vold?

Svaret på volden kan uansett ikke være fremmedhat. Mer frykt og vold mellom ulike mennesker vil ikke kunne løse problemet med, ja nettopp, vold. Det gir like lite mening som politiets nedhysjing av de faktiske hendelser i Köln og Stockholm.

Jeg skjønner ikke hvordan kvinner tør å date oss! Historisk og globalt sett er vi den største årsaken til at kvinner dør, sa en gang den amerikanske standupkomikeren Louis CK.

Det var ment humoristisk, men det var også noe dypt alvorlig i det han sa. For hvordan skal vi egentlig tørre å være kvinner i denne verden?

Svaret er at vi tør kanskje nettopp fordi vi er kvinner. En del kvinner har lite igjen å tape, men vi har alle alt å vinne på å gå ut i verden uten armlengdes avstander. Det tør vi fordi det handler om vår frihet, ingenting er viktigere enn det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook