Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

USA presidentvalg

Kvinne som president? Nei takk

Nesten halvparten av amerikanerne føler seg ikke trygg med en kvinne som president.

COUNTRY FOR OLD MEN: Nesten halvparten av amerikanske velgere vil ikke ha en kvinne som president. I stedet satser de på disse to, Joe Biden (77) og Donald Trump (73) FOTO: Jim WATSON og Dominick Reuter / AFP / NTB Scanpix
COUNTRY FOR OLD MEN: Nesten halvparten av amerikanske velgere vil ikke ha en kvinne som president. I stedet satser de på disse to, Joe Biden (77) og Donald Trump (73) FOTO: Jim WATSON og Dominick Reuter / AFP / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

For et par uker siden begynte Elizabeth Warren (70) å falle merkbart i målingene. Hun var fortsatt i ledelsen blant de demokratiske kandidatene, men nå hadde Bernie Sanders (78) kommet tilbake etter hjerteinfarktet og passert henne, med Joe Biden (77) en hestelengde foran.

Den enkle forklaringen krevde ingen dyp politisk analyse; Warren hadde rotet det til i presentasjonen av sin progressive helseplan, et sentralt valgkampløfte, og som frontfigur i nominasjonskampen hadde hun i lengre tid vært utsatt for harde skyts både fra egne rekker og republikanerne, ikke minst presidenten selv. Det siste trengte ikke være en ulempe i et kommende valg som bare vil handle om å slå Donald Trump, men nettopp derfor vekket det uro. Hadde Warren det som skulle til for å stå imot en bølle som ikke følger spillereglene?

Vel hadde hun vist seg som en formidabel Trump-opponent i flere år, men kunne hun virkelig bekjempe Trump når det kom til stykket? Kunne en kvinne virkelig bekjempe mannemannen i Det hvite hus?

Det dukket snart opp en enda enklere forklaring blant medienes toneangivende kommentatorer, la jeg merke til da jeg nylig var et par uker i USA. På dette tidspunktet, like før nominasjonen starter for alvor i januar, måtte spørsmålet stilles; var egentlig Elizabeth Warren valgbar? Var hun ikke litt for stram og snusfornuftig, litt sånn skolefrøkenaktig, og voksne mennesker liker ikke å bli belært av en som minner dem om læreren deres, ikke sant? For ikke å snakke om, ville de gå ut og ta en øl med henne?

Kommentatorene nikket til en slik gjenkjennelig analyse og glemte helt at den energiske Warren tvert om har vist seg å mestre valgkamp bedre enn de fleste og trekker publikum som få andre. Hun vekker entusiasme; det er nok heller hennes progressive politikk som ikke har bred oppslutning.

Da den mer sentrumsorienterte Kamala Harris kastet inn håndkleet ei uke seinere, dukket den samme forklaringen opp igjen. Det var noe med personligheten hennes. Hun var for tilbakeholden og kalkulert. Dessuten var det ingen som ville drikke øl med henne heller.

Personlighet eller likeability, som det heter i amerikansk politikk, er en vag størrelse basert på parametere som synes å være fastlåst i forrige århundre. De færreste kvinner består testen, fordi de ikke oppfører seg som menn, eller enda verre, ikke oppfører seg som kvinner.

En fersk undersøkelse bekrefter det tidligere undersøkelser har vist, at fordommene er seige:

Nesten halvparten av alle amerikanere sier de ikke ville føle seg trygge med en kvinnelig president, ifølge undersøkelsen fra Women Leaders Global Forum som ble presentert i Reykjavík i forrige uke. Bare 45 prosent av mannlige velgere mener det er greit med en kvinne som statsoverhode, mens 60 prosent av kvinnene er trygge på at en kvinne kan fikse jobben.

Tenk det. Tenk om nesten halvparten av velgerne hadde sagt at de ikke stolte på mannlige statsoverhoder? At de ville føle seg ukomfortable med menn som statsministere eller presidenter?

Og nå snakker jeg om USA, som liker å kalle seg verdens fremste demokrati, men åpenbart ikke er det. I Russland er det bare sju prosent som mener en kvinne kan ha jobben til Putin.

Tidligere undersøkelser har riktignok vist høyere aksept for en kvinnelig amerikansk president, men kontrollspørsmål tyder på at Reykjavik-undersøkelsen er troverdig. Velgere svarer at de selv er for en kvinne som president, men tror ikke andre er det. Selv er de fordomsfrie, men naboen lever i fortida.

Det er unektelig et alvorlig handikap for kvinnelige kandidater når halvparten av velgermassen ikke engang kan se for seg en kvinne i jobben. Og det forteller også noe om hva de kan se for seg. De kan se for seg Joe Biden, en eldre hvit mann som oppfører seg nettopp slik nostalgiske amerikanere mimrer om. I hvert fall de som stemmer.

På et valgkampmøte i Iowa sist helg ble Biden spurt om sønnen Hunter Bidens lukrative jobb for et ukrainsk energiselskap mens han var visepresident. Var ikke det et maktmisbruk på linje med det Biden nå beskyldte Trump for?

I kjent stil tente Biden på alle pluggene og endte i et rasende munnhoggeri for åpen mikrofon. Det toppet seg da velgeren påsto at Biden var for gammel til å bli president. Han svarte med å utfordre velgeren, en 83 år gammel pensjonert bonde, til duell. Han kunne velge mellom pushups, eller en joggetur for å se hvem som var sprekest.

Denne gammelmodige macho-stilen fikk applaus blant Bidens tilhengere, de samme som trolig ler av at Trump prøver å knuse hendene på statsledere han møter. De samme som trolig mener at en kvinne kan bli president, men ikke kan slå Donald Trump. For da må du være en tøff kar.

Jeg tror at det er andre grunner til at Elizabeth Warren ikke kan slå Trump enn at hun er kvinne; de samme grunnene som at Bernie Sanders ikke kan slå ham med den samme politikken hun står for.

Men det er ingen tvil om at amerikaneres skrudde konservative holdninger til politikk gjør at demokratene ikke klarer å mønstre gode kandidater til neste års valg. Det virker som demokratene ikke har fulgt med i timen etter mellomvalget i fjor som viste store bevegelser blant velgerne. Ikke nødvendigvis i en mer progressiv retning, men når det gjelder kvinner og minoriteter i politikken.

Det er en start.

Presidentvalget i USA kommer trolig til å stå mellom to gamle menn med et utdatert syn på verden slik det nå ligger an. Det kan hende amerikanerne må stille sin lit til andre politiske institusjoner enn Det hvite hus, uansett hvem som vinner. Høstens riksrettsprosess har demonstrert at mye makt ligger i Kongressen, en makt både kvinner og minoriteter kan utnytte når Det hvite hus misbruker sin makt til å skru tiden tilbake.