Kvinnedebatten handler ikke om hyller

Vi er ikke noe «feministpoliti», skriver journalister.

KVINNER OG FILM: Søndag 18. februar sier Eva Dahr, Pia Tjelta, Tanya Badendyck og Silje Hopland Eik i Dagbladet at de synes at hyllemonteringen har fått for stor betydning i debatten om kvinnerollen i norsk film. Dette er vi helt enige i. Det er Dagbladet selv som forenkler debatten ved å pense den inn på noe som egentlig er et apropos. Journalisten tar dessverre ikke opp det som var kronikkens hovedpoeng, nemlig de potensielle problemene ved kvotering og favorisering av kvinner i utdelingen av statlige filmkroner.

Vi synes det er defensivt og usaklig å omtale oss som «feministpoliti» bare fordi vi er to jenter som har skrevet kronikken. Ville de sagt det samme om artikkelforfatterne var menn? Neppe. Vi synes det er trist at Eva Dahr tror vi ønsker å dolke henne og hennes kvinnelige kolleger i ryggen. Vi heier jo på kvinner som lager film.

Vi er glade for at debatten fortsetter uten hylleprat med Nina Grünfelds replikk i Dagbladet 17. februar, og har derfor lyst til å påpeke noen poenger som vi opplever at Grünfeld misforstår. Grünfeld sier at vi med vår kronikk gir kvinner ansvaret for kvalitet. Det stemmer ikke. Det vi etterlyser er mindre stereotypiske kvinneroller. Dét handler jo på sett og vis om kvalitet, men ikke av den typen Grünfeld snakker om.

Vi sier ikke at menn lager bedre filmer enn kvinner, slik Grünfeld påstår. Vi er snarere redde for at det sterke ønsket om å oppnå en høyere kvinneandel i norsk film, kan føre til at fondet tar mindre hensyn til prosjektets innhold enn de ville gjort om det ikke forelå slike politiske føringer. Vi er enige med Grünfeld i at man ikke kan kreve at alle filmer som lages i Norge skal holde en høy kunsterisk standard. Vi ønsker oss derimot alternativer til de mangelfulle kvinneportrettene som lages i dag. Og de kan like godt være kommersielle og lettbeinte som smale og vanskelig tilgjengelige. Grünfeld sier kvinner forvalter egne erfaringer og historier. Det er nettopp disse erfaringene og historiene vi ønsker å se på film.

DET ER IKKE SLIK at kvinner som framover skal favoriseres økonomisk, må bevise at de fortjener pengene gjennom kun å lage film av høy kunstnerisk kvalitet. I kronikken skriver vi «at kvinnene som framover mottar øremerkede midler, bør møte de samme kravene til kvalitet som alle andre søkere». Med det mener vi at Filmfondet ikke må fire på sine grunnleggende krav til mottakere av statlig støtte.

Grünfeld oppsummerer egentlig hovedtanken i vår kronikk når hun sier at meningen med incentivordningene er at kvinner må få mulighet til å bidra til at kvalitet kan oppstå. Men hun sier blant annet at kvinner «sjeldnere får lage film». Vi tror ikke dagens situasjon utelukkende skyldes at Filmfondet favoriserer menn. Det er nok heller slik at antallet kvinner som ønsker å lage film er lavere enn antall menn. Vi tror ikke det er slik at det sitter massevis av forsmådde kvinner rundt omkring i landet med prosjekter de ikke får realisert fordi Filmfondet har stengt dem ute i kulda. Om dette mot formodning skulle være tilfelle, bør disse kvinnene snarest gi livstegn fra seg.

En løsning man burde forsøke, i tillegg til økonomiske incentiver, er å få flere kvinner til å søke til Filmskolen. Målet må være å få flere kvinner til å bli interessert i lage film og få flere kvinner til å tro på egne evner og prosjekter. Og ikke minst: inspirere dem til å fortelle om sine egne historier og erfaringer.