STEREOTYPIER: «I et spill der selvtillit er alfa og omega, hjelper det lite å stadig få høre at sjakk ikke er noe for kvinner eller at kvinner ikke har konkurranseinstinkt», skriver kronikkforfatteren. Foto: Kyrre Lien / NTB Scanpix
STEREOTYPIER: «I et spill der selvtillit er alfa og omega, hjelper det lite å stadig få høre at sjakk ikke er noe for kvinner eller at kvinner ikke har konkurranseinstinkt», skriver kronikkforfatteren. Foto: Kyrre Lien / NTB ScanpixVis mer

Kvinneklassen er ikke problemet

Som spiller på det norske kvinnelandslaget i sjakk har jeg fått spørsmålet utallige ganger: Hva skal vi egentlig med kvinneklasser i sjakk?

Debattinnlegg

La meg først avklare en misforståelse. «Kvinner kan delta i åpen klasse, men det gjør nesten ingen», skriver Kjetil Rolness i Dagbladet 30. november. Dette er feil. De aller fleste turneringer som kvinner deltar i, er åpne turneringer for både kvinner og menn. Kvinner har egne VM og OL, men disse kommer i tillegg til de åpne turneringene. Det er altså ikke slik at kvinner bare spiller kvinneturneringer i sjakk. For meg er 95 prosent av partiene jeg spiller mot menn.

Jeg er enig med både Rolness og Judit Polgár i at det er strukturelle, og ikke biologiske, grunner til at det er så få kvinner i verdenstoppen. I tillegg til den overveldende mannsdominansen i sjakken, møter kvinnelige sjakkspillere fordommer og stereotypier som gjør veien mot toppen vanskeligere. I et spill der selvtillit er alfa og omega, hjelper det lite å stadig få høre at sjakk ikke er noe for kvinner eller at kvinner ikke har konkurranseinstinkt. «Som trebarnsmor er det ikke lett å argumentere for hvorfor jeg skal bruke en hel helg eller uke på sjakkturnering istedenfor å prioritere familien», sa landslagsspiller Sheila Barth Sahl i et intervju med Norsk Sjakkblad i 2009. «Det er lite sosialt akseptert å prioritere en hobby på denne måten, særlig for kvinner.» Amerikansk mester Jennifer Shahade er enig: «Mens det er sett på som vanlig for jenter å være besatt av klær, vekt eller menn, er det ikke ansett som normalt for dem å være besatt av sjakk», skriver hun i boka Chess Bitch. Også i sjakk er det her problemet ligger: I de stereotype forventningene til kvinner og menn i samfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er slett ikke opplagt at det bør være egne kvinneturneringer i sjakk. Det finnes eksempler på at ambisjonsnivået blant kvinnene senkes på grunn av dette. Men Rolness? konklusjon blir likevel altfor enkel. Mye tyder på at vi trenger positiv særbehandling av typen kvinneklasser, akkurat slik som vi trenger kvotering i arbeidslivet. Kvinneklasser og kvinnetitler gjør at det er større mulighet for at de fire prosentene sjakkspillere som er kvinner skal kunne leve av sjakk, til tross for at veien mot toppen er tyngre for dem enn den er for menn.

Vi ser det helt åpenbart i Kina, der det har blitt satset spesielt på kvinnene fordi landet ønsker å kapre flest mulig VM-titler. Dette har ført til at Kina har flere toppspillere blant kvinnene enn noe annet land. Det er vanskelig å tenke seg at alle disse kvinnene hadde fått denne oppfølgingen uten motivasjonen med egne kvinnetitler. Samtidig stopper det ikke der: Den beste av dem alle, regjerende verdensmester Hou Yifan (19), konkurrerte nylig i en toppturnering mot Magnus Carlsen i Nederland, der hun blant annet spilte remis mot ikke ukjente Vishy Anand. (At hun eller andre kvinner ikke har vært i nærheten av topp 100 uansett kjønn, som Rolness skriver, er for øvrig heller ikke riktig.) Det er bare logisk at jo mer det satses på kvinnene, desto større er sjansen for at de når langt.

Et annet «kvoteringstiltak» innen sjakken i blant annet Frankrike og England (men ikke i Norge!), er at alle lag i eliteserien må ha minst én av hvert kjønn på laget. Den svenske stormesteren Pia Cramling, landslagsspiller i åpen klasse, forklarer hvorfor hun gjerne vil ha en slik regel også i Sverige: «Når jeg deltar i eliteserien i Sverige er det kanskje én kvinne til som spiller, men ikke mer, og i de øvrige divisjonene er det også veldig få kvinner, noe som er fryktelig trist. Denne særbehandlingen tvinger klubbene til å få fram kvinnelige sjakkspillere, og det gir resultater» (Norsk Sjakkblad 5/2010). Tendensen er klar: Egne kvinnetiltak fører til flere kvinnelige sjakkspillere.

For egen del hadde jeg neppe spilt sjakk i dag hvis det ikke hadde vært for de egne norgesmesterskapene for jenter. Selv om jeg deltok og hevdet meg i NM i åpen klasse, er det nettopp som Rolness skriver slitsomt for ei jente på ti år å være eneste jente blant kanskje hundre gutter, i turnering etter turnering. Å reise på jente-NM og treffe andre i samme situasjon med samme interesse, er helt nødvendig for motivasjonen. Det blir for enkelt å si at denne typen turneringer er et hinder for kvinner. Tvert imot er de sentrale for å bygge opp et miljø for kvinnelige sjakkspillere i ekstremt mindretall.

Ønsker vi oss flere kvinnelige sjakkspillere, på alle nivåer, kan vi ikke tro at dette vil skje av seg selv. Vi er nødt til å stimulere flere kvinner til å spille, og da trengs det tiltak som kvinneturneringer, som samtidig motiverer klubber og landslag til å satse ekstra på de få kvinnene som spiller. Kvinneklassene er ikke årsaken til den skjeve kjønnsfordelingen i sjakkeliten, men tvert imot et tiltak som prøver å gjøre noe med et grunnleggende strukturelt problem. På samme måte er ikke kvotering problemet i et kjønnsdelt arbeidsmarked der kvinner i snitt tjener omtrent 85 prosent av menns lønn. Jeg ønsker også et samfunn der vi ikke trenger kvinneklasser og kvotering, men vi har ikke kommet dit ennå - verken i sjakken eller i arbeidslivet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook