Kvinneklør i moteklær

Meryl Streep glitrer ondt i melodrama fra moteindustrien.

FILM: Klikk-klakk, klikk-klakk, sier det når fashion-damene i str. 34 vakler på himmelhøye hæler over marmorgulvene i Manhattans enda høyere forretningsbygg. Klakører, kalles de i filmen «The Devil Wears Prada», meget betegnende. De har jobber «til å dø for».Så misunnelsesverdige er disse jobbene at damene lar seg trakassere, håne, vekkes midt på natta, kort sagt utslette sitt ego. En slik jobb er å være assistent for redaktør Miranda Priestley (Meryl Streep) i motemagasinet Runway. Streep framstiller henne som en Cruela De Vil som slenger sine pelskåper, syrligheter og ordre over den heldige assistenten. I dette tilfellet heter hun Andy Sachs (Anne Hathaway), er nyutdannet journalist og temmelig utafor i sin Cubus-aktige garderobe. Tjukk er hun også, ifølge Miranda, og det betyr at hun kanskje er str. 38. Men dum er hun ikke.Dette sadomasochistiske forholdet har sitt opphav i en nøkkelroman av Lauren Weisberger som har ligget et halvt år på New York Times\' bestselgerliste. «Alle» vet at det handler Vogues egenrådige redaktør Anna Wintour.På den ene siden serveres vi en blanding av lekre modeller i dyre merkeklær og bitende satire om moteindustriens høyt oppblåste selvbilde. Replikkene holder ikke akkurat Tom Wolfe-nivå, men toppet med Meryl Streeps grusomme, og også litt sårbare, portrett av den middelaldrende djevelen med Prada-utstyr, utgjør dette noen svært severdige scener og en småfornøyelig dialog.På den andre siden er storyen helt A4 i sjangeren moralistisk melodrama. Man låner ikke bort sin sjel til djevelen ustraffet. Man selger heller ikke sin sjel for et sjal, uansett design. Hørt det før? Dette er den gamle historien i moderne drakt.