Kvinnekrim på tomgang

Kriminalromanen «Dødelig fortid» av Linda Fairstein føyer seg inn i rekken av amerikansk krim med kvinner i helterollen.

Fairsteins hovedperson er Alexandra Cooper, assisterende statsadvokat i New York. Hun etterforsker det brutale mordet på Gemma Dogan, en framtrendende kvinnelig medisiner. Og i sitt uoppslitelige arbeid med å løse dette mordet, roter Cooper og hennes kolleger seg inn i et villnis av lege-intriger, der blind ærgjerrighet, faglig uenighet, volsomme ambisjoner, reinspikka grådighet samt en dose kynisk kvakksalveri går opp i en høyere enhet. Legestanden får i sannhet smake pisken her, det er noe av det mer forfriskende med hele denne romanen.

Parodi

For øvrig er den ikke spennende nok, etter denne anmelderens oppfatning. Digresjonene blir for mange, vekten på at helten faktisk er en kvinne utarter til noe i nærheten av parodi: «Jeg tok en dusj i garderoben og skiftet til mitt vanlige helgeantrekk: tights og storskjorte. Neste stopp var et parkeringshus på East Side, og en rask spurt til Louis Salon for å live opp det blonde håret jeg hadde arvet etter min finske mor.» Etcetera etcetera, på annen hver side krydres handlingen av denne typen selvopptatte detaljer, som åpenbart er ment å karakterisere hovedpersonen, men som mer bidrar til lede. Romanen blir som en rekke vandringer nedover en cat-walk, det er klær, der er parfyme, det er en uendelighet av remedier som kvinnekjønnet gjør bruk av. Innholdet i heltinnens garderobeskap overordnes krimintrigen. Når dessuten morderen er den man trodde, blir det ikke mye igjen.

Hva ser forlaget Tiden i forfatteren Linda Fairstein? Jeg skjønner det faktisk ikke.