Kvinnelig arbeidskraft - billig arbeidskraft?

I likestillingslandet Norge tjener kvinner langt mindre enn menn. Vil arbeidslivets organisasjoner nå ta ansvar for å lukke lønnsgapet?

I DAG MØTER Likelønnskommisjonen representanter fra ti arbeidslivsorganisasjoner for å drøfte nettopp dette spørsmålet. Møtet blir det første i rekken av flere dialogmøter om likelønn. Som leder for Likelønnskommisjonen ser jeg frem til dialogen med forventning. Hvorfor? Fordi jeg er sikker på at heller ikke fagbevegelsen og arbeidsgiverne vil ha et arbeidsliv hvor kvinnelig arbeidskraft verdsettes lavere enn menns. Statistikken gir grunn til bekymring: I Norge i 2006 har kvinner i snitt bare 85 % av mannens lønn når man beregner lønn per time. Kvinner får bedre karakterer, er i flertall på universitetene og høgskolene, og de flokker ut på arbeidsmarkedet som aldri før. Likevel får selv ikke de unge kvinnene like god uttelling for innsatsen som menn. Tidligere har partene i arbeidslivet uttrykt redsel for politisk innblanding i lønnsdannelsen. «Dette er vårt ansvar,» sier de. I dag får de sjansen til å vise at de virkelig tar ansvar for likelønn.

LØNNSGAPET MELLOM kvinner og menn har vært konstant siden midten av 1980-tallet. Riktignok har det skjedd en tilnærming mellom menn og kvinners årsinntekt i denne perioden, men denne skyldes kun at kvinner i dag jobber mer enn før. Gapet i timelønn forblir det samme. Nå må vi våkne opp og innse at likelønn ikke kommer av seg selv ettersom tiden går. Vi trenger gode, konkrete tiltak for å snu situasjonen. Regjeringen har gitt Likelønnskommisjonen i oppdrag å vurdere hva som kan bidra til å minske lønnsgapet mellom kvinner og menn. I vårt arbeid blir dialog med arbeidslivets organisasjoner et av de viktigste verktøyene. De store tungvekterne i arbeidslivet, som LO, NHO, UNIO, KS, HSH, YS, NAVO og Akademikerne har et stort ansvar for å påse at lønn ikke bestemmes av kjønn. Her kan flere gode krefter dra lasset sammen, hvis det bare finnes vilje til det.

HVORFOR TJENER kvinner mindre enn menn? Hvilke mekanismer ligger bak lønnsforskjellene? Dette vet vi en del om. I årenes løp har det nemlig vært gjort mye forskning på likelønn, både i Norge og internasjonalt. Vi vet at lønnsforskjellene stort sett ikke oppstår fordi arbeidsgiverne belønner menn høyere enn kvinner innenfor én og samme stilling, selv om det finnes eksempler på det også. Nei, svaret på likelønnsspørsmålet finnes til dels i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet: Kvinner og menn arbeider i ulike yrker, sektorer og bransjer. Lønnsforskjellene følger kjønnsdelingen av arbeidsmarkedet. Og kvinnedominerte yrker gir rett og slett dårligere betalt enn yrker dominert av menn, selv om det er snakk om arbeidstakere med like lang utdannelse og like lang ansiennitet. Men også innenfor yrker er det forskjell på menn og kvinner. Menn klatrer fortere og oftere til høyere stillinger enn kvinner, noe som også gir utslag i høyere lønn for menn.Resultatet blir at kvinner på lønningsdagen får betydelig mindre inn på konto enn menn. Dette i et samfunn hvor vi snakker varmt om økonomisk selvstendighet for kvinner og slår oss på likestillingsbrystet når vi reiser til utlandet.Spørsmålet jeg vil ha svar på i dag er hva de som står for lønnsfastsettelsen i Norge vil gjøre for å lukke dette lønnsgapet?

DET ER VEL ETABLERT at lønnsdannelsen er partene i arbeidslivets ansvar. Samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere har dype røtter i Norge. Gjennom kollektive forhandlinger bestemmer de prisen på arbeidskraft, og vilkårene for hvordan arbeidet skal utføres. I alle de nordiske landene har en koordinert lønnsdannelse gått hånd i hånd med et godt utbygd velferdssystem, høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.Dette er en ordning med lange tradisjoner og som fungerer godt. Likelønnskommisjonen har ikke noe ønske om å utfordre partenes ansvar for lønnsdannelsen. Likevel mener vi at det er legitimt å nå stille krav til organisasjonene i arbeidslivet. Med makt følger ansvar. Som alle andre må også de forholde seg til Likestillingslovens pålegg: At kvinner og menn skal lønnes på samme måte uten hensyn til kjønn.

NÅR JEG MØTER representanter fra organisasjonene i arbeidslivet i dag, har jeg derfor med meg to konkrete utfordringer til dem. For det første: Hva vil partene i arbeidslivet selv gjøre for å oppnå en mer rettferdig fordeling av lønn innenfor sine områder? Vi vet at likelønnsspørsmålet har vært høyt oppe på agendaen de siste 20 årene. Arbeidstakerorganisasjonene har jevnlig tatt opp spørsmålet i lønnsoppgjørene. Likevel har resultatene, målt i kroner og øre, vært små. Jeg tror organisasjonene vil være enige i at dette ikke er godt nok. Det skal derfor bli spennende å høre hvilke virkemidler de planlegger å ta i bruk i årene som kommer.For det andre ønsker jeg å drøfte hvilket handlingsrom organisasjonene ser i Likelønnskommisjonens mandat. Vi skal jobbe frem til mars 2008 med å finne konkrete tiltak for likelønn. Hvilke begrensninger vil vi møte i vårt arbeid? Hvor ligger mulighetene for endring? Her skal det bli interessant å se hvilket handlingsrom organisasjonene er villige til å gi oss. Med disse utfordringene som utgangspunkt ser jeg frem til en god dialog med organisasjonene i arbeidslivet.

KVINNERS ØKENDE deltakelse i arbeidslivet har vært et viktig skritt for likestillingen mellom kvinner og menn i Norge, og et sentralt bidrag til vår felles velferd. I utlandet beundrer man Norge for den høye graden av kvinnelig sysselsetting, som har gjort landet vårt til en økonomisk motor med attraktive velferdsordninger. Nå er det på tide å la kvinnene få ta del i oppturen. Det er på tide å gjøre likelønn til en realitet, ikke bare et uforpliktende slagord.