PÅDRIVER: Olaug Nilssen vant Brageprisen i år. Hun har også tatt initiativet til litterære damesalonger, etter Klassekampens oppslag om trakassering i litteraturmiljøet. Foto: NTB SCANPIX
PÅDRIVER: Olaug Nilssen vant Brageprisen i år. Hun har også tatt initiativet til litterære damesalonger, etter Klassekampens oppslag om trakassering i litteraturmiljøet. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Kommentar

Kvinnelige forfattere vinner alle prisene. Nå må kulturmannen løfte blikket når han snakker med dem

Gutteklubben er utdatert.

Er du en kulturmann av den gamle skolen, som liker å omgi deg med et hoff av yngre kvinner og menn? Som mener at de intellektuelle samtalene er forbeholdt sistnevnte, mens damene er til for å ligge med på nachspielet etterpå?

Da har jeg en nyhet til deg: Du er i ferd med å bli katastrofalt utdatert.

Mange historier som har kommet fram den siste tida i forbindelse med #metoo-debatten, tyder på at det finnes en del slike menn i kulturlivet. Både her til lands og utenlands. Det er til å bli rasende av, særlig med tanke på de siste avsløringene fra den svenske avisa Dagens Nyheter, der 18 kvinner har anklaget en profilert svensk kulturpersonlighet for omfattende seksuell trakassering og overgrep.

Mannen, som har nære familiære og økonomiske bånd til Nobel-institusjonen Svenska Akademien, skal ha presset flere av kvinnene til å gi etter for tilnærmelsene hans, og truet med å ødelegge karrieren deres hvis de ikke gjorde det.

Saken minner om Weinstein-skandalen i USA, som startet hele #metoo-bøtteballetten. I det norske litterære miljøet har ingen enkeltperson blitt anklaget for så mye. Men historiene har vært mange og grove her også. For en måned siden intervjuet Klassekampen en rekke kvinnelige forfattere, som fortalte om trakassering og overgrep. Om eldre, mannlige forfattere, kritikere og forlagsredaktører som har utnyttet sin posisjon overfor unge kvinner, som bare ønsket å prate litteratur med forbildene sine. Som Klassekampen skrev:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«De forteller at de ser med misunnelse på de unge mennene som får snakke om litteratur, mens mange av samtalene de selv havner i, på et eller annet vis slår over i flørting eller får seksuelle undertoner.»

I flere år har vi diskutert menn som overser kvinner på den litterære arenaen. Som ikke snakker om eller leser bøker av kvinnelige forfattere. Svenske Ebba Witt-Brattström gikk i bresjen for kulturmann-debatten i 2015, og startet en offentlig krangel med Karl Ove Knausgård, da hun utropte ham til en slik.

«Disse tingene gir makt i det litterære miljøet – makt som enkelte velger å misbruke.»

Har dette noe med seksuell trakassering og #metoo-debatten å gjøre? Ja, for det handler både om kvinnesynet i kulturlivet, og om fordeling av makt. Gutteklubben av kulturmenn har fått mye av skylda for at kvinnelige forfattere i mange år har vært mye mindre synlige enn mannlige, når priser deles ut, bøker skal anmeldes, kolleger skal framsnakkes og festtaler skal holdes. Disse tingene gir makt i det litterære miljøet – makt som enkelte velger å misbruke.

Men ting er i ferd med å endre seg. Ikke bare som følge av #metoo-kampanjen og alle de viktige avsløringene, tiltakene og bevissthetsendringene den har ført til. Men også fordi bøker av kvinnelige forfattere har tatt en mye større del av oppmerksomhetskaka de siste åra. Bare se på de viktigste litterære prisene.

Både Kritikerprisen for skjønnlitteratur og den mer kommersielle Bokhandlerprisen har gått til kvinnelige forfattere tre år på rad, mens Brageprisen for skjønnlitteratur har gjort det samme i to år.

Alle tre har hatt en ekstrem overvekt av mannlige prisvinnere siden de ble etablert – Kritikerprisen har for eksempel gått til 52 menn i løpet av de 67 åra den har vært delt ut, men i løpet av de siste sju åra har seks kvinner fått prisen. Nordisk Råds litteraturpris gikk også til en kvinne i år, danske Kirsten Thorup, og til svenske Katarina Frostenson i fjor.

Jeg skriver ikke dette for å påstå at trakasseringen av kvinner i kulturlivet kommer til å forsvinne av seg selv.

Men jeg vil påstå at hvis du er mer opptatt av å klype kvinner i puppen, enn å lese bøkene deres og høre på hva de sier, så kan du ikke forvente at de gidder å høre på deg stort lenger heller.

For i hjørnet bortenfor deg står det en annen kvinnelig forfatter, som er mye mer interessant å prate med.