Kvinnen like stor som myten

MADONNA, som i dag gifter seg på et slott i Skottland, er ikke bare en av verdens mest berømte nålevende personer. Hun er også en av klodens mest respekterte kunstnere og artister.

I dag kommer popgudinnen ned til oss dødelige. Når Madonna går til alters med en fyr som kunne vært naboen, som av utseende kunne vært en helt vanlig materialforvalter på Bristol City, så menneskeliggjøres også det overmenneskelige fenomenet Madonna - artisten som alltid klarer å utfordre og overraske, en self made forretningskvinne med totalkontroll over eget imperium, stjernen som verden elsker å elske og popikonet som nyter grenseløs respekt.

17 ÅR GAMMEL FORLOT Madonna Louise Veronica Ciccone sin bilteknikerfar og sine småsøsken i en forstad til Detroit. Som tusenvis av andre artistspirer dro hun til New York for å prøve lykken. 25 år seinere har hun alt. På en helt unik måte kombinerer hun det som synes som det vanskeligste for alle kunstnere: Salgbarhet og anerkjennelse. Etter noen år i et artistisk vakuum på 90-tallet, der hun slet med både salgstallene og respekten, er hun kommet grusomt tilbake. I dag er det umulig å overse Madonna. Hun er i en klasse for seg som popstjerne, stilskaper og kvinnelig forbilde. Med årets «Music»-album gjør hun det like bra på hitlister som i kritikerkåringer.

I FORBINDELSE MED LANSERINGEN av turnéfilmen og dokudramaet «In Bed With Madonna» i 1991 ble Madonna spurt om sin fiksering på og likhet som fenomen med Marilyn Monroe. Madonna svarte: - Jeg tror at hun var et av livets ofre. Jeg anser meg selv for å ha mer kontroll over livet enn hun hadde. Jeg kan vende meg mot mennesker og si: «Ja, jeg er en sexgudinne», uten at det betyr at jeg er et offer. Kontroll går igjen i Madonnas karriere. Ønsket, viljen og evnen til kontroll. Kontroll over egen karriere, over egen seksualitet og over egne forretninger. Evnen til kontroll har brakt henne der hun er i dag. Det - og teft for riktige samarbeidspartnere. Takket være MTV og sine egne, grenseløse, talenter, ble Madonna, Prince og Michael Jackson musikkvideogenerasjonens første varige helter og symbolene på 80-tallets popkultur. I dag har Prince og Jacko på mystisk vis forsvunnet ut i periferien, mens Madonna stråler som aldri før. Stikkord: Valg av samarbeidspartnere. Mens Prince helt konsekvent har nektet å høre på råd og gang på gang er kommet på kant med folkene rundt seg, er det åpenbart at Jackson har en egen evne til å knytte til seg feil rådgivere.

MADONNA HAR DERIMOT UTVIST en helt spesiell teft i valg av samarbeidspartnere. Moteskapere, videoregissører og produsenter har stått i kø for å jobbe med Madonna siden hun fikk platekontrakt med Warner Bros.-labelen Sire Records i 1982. Men Madonnas store talent ligger i at hun nesten aldri har valgt feil i køen av celebre stylister og produsenter som til enhver tid trygler om å få jobbe med henne. Hennes nese for kreative hjelpere er en naturlig del av hennes artistiske jeg. Hun er både verdens fremste popartist og klodens dyktigste artistmaker. Hun er Madonna, men hun er også kvinnen bak Madonna. Hun har de beste videoene og lydproduksjonen som alltid signaliserer at hun er i front; ikke fordi hun har pengene og prestisjen som skal til, men fordi hun vet hvem hun skal jobbe med for å se slik ut og høres sånn ut. Madonnas formidable tilbakekomst de siste to årene kan forklares på nettopp denne evnen. Verken videoregissør Jonas Åkerlund eller produsentene William Orbit og Mirwais Ahmadzao var celebriteter innenfor sine felt før de begynte å jobbe med Madonna. Men Madonna så at de hadde noe hun ville ha.

PÅ 80-TALLET BLE MADONNA selve gudinnen for frihet, sex og individualisme. Hun var den amerikanske drømmen som bekreftet viljens makt. Hun ble et internasjonalt irritasjonsmoment som plaget så vel kirkens menn som nyfeminister. Hun var selv en helt rå feminist, et tidlig fittstimsk ideal, som hevdet at kvinner bør bruke sin seksualitet for å få makt. Hun var også den dypt religiøse jenta som hentet mot gjennom bønn før hun inntok podiet og gjennomførte pophistoriens heftigste masturbasjonsscene. Scenen, slik den huskes fra «In Bed With Madonna», er blant de mer symbolsterke i Madonna-mytologien: «Som en jomfru, berørt for aller første gang,» stønner Madonna i sitt Jean Paul Gaultier-kostyme, mens hun hiver seg rundt i den enorme scenesenga, berørt heller kraftig av sine outrerte mannlige dansere. Vi snakker hitmaskinen, motedronningen, sexgudinnen og sannelig også homsevennen i en og samme kvinne.

OM MADONNA HETER DET hun er the mother and the motherfucker, skjøgen og madonnaen, produktet og innovatøren, posøren og kontrollfreaken, provokatøren som aldri har forsvunnet fra hitlistene, kunstneren som aldri har sveket popmusikken, popikonet som knapt nok har laget ett tidløst popalbum. Som alle historiens store kunstnere og artister er hun full av motsetninger. Mannen som skrev «Into The Groove», Madonnas tidligere kjæreste Stephen Bray, har mer enn antydet at Madonna ikke skriver sanger, hun begrenser seg til tekster. Dette strider mot det inntrykket man liker å ha av Madonna som superkvinne og multitalent, men avsløringen er ikke nødvendigvis så veldig interessant. Fra «Holiday» i 1983 til denne høstens «Don't Tell Me» er det en glassklar identitet og holdning som preger låtene hennes. Varemerket hennes er at hun er i konstant utvikling. Hun er superstjernen som krever noe av sitt publikum, men er også superstjernen som aldri har sviktet. Madonna har alltid vært Madonna og er det fortsatt.

DE SISTE PAR ÅRENE har the mother fått mer og mer overtaket på the motherfucker. Allerede tidlig på 90-tallet uttalte hun at hennes største ambisjon var å få egne barn. Da hun nærmet seg slutten av 30-åra uten å ha nådd målet, tydde hun til en rein avlshingst for å føde Lourdes, hennes første barn. Det andre barnet kom til verden tidligere i år under noe sunnere vilkår. Faren til barnet er filmregissør Guy Ritchie, en jovial, hardbarka, ti år yngre engelskmann. At pop-prinsessen som ingen kunne målbinde gifter seg med en normal og gatesmart fyr - riktignok med overklassemanerene inne - er noe de fleste kan like. Samtidig setter bryllupet en definitiv sluttstrek for Madonnas status som overmenneske - den nådeløst ambisiøse artisten som tilsynelatende var villig til å gjøre alt for provokasjonens, uttrykkets og popkunstens skyld. Men i en alder av 42 er kanskje selv Madonna avhengig av en viss form for privat harmoni og lykke for å kunne fungere som menneske og artist. Hun kan selvsagt tilgis et visst etableringsbehov. Bare hun nå ikke tar del i den aller verste artisttradisjonen av dem alle - den som handler om å angre på alt man gjorde da man var ung og gal.

POP-BABE'EN: Hun har blitt sammenlignet med både Marilyn Monroe og Debbie Harrie, men det er Madonna hun er.
DRONNINGEN: Madonna vinker til de fremmøtte utenfor katedralen i Dornoch etter dåpen av sønnen Rocco i går.