«Kvinnene i Casablanca»

De 14 novellene i Obrestads siste utgivelse strekker seg fra Jærkysten i 1946 (Me voks opp med Hitler») til «Vendetta i Jemen» i 2001.

Her er fortellinger om «freske» påsketurer med ski, dansemoro, suppe og isvind i Femtitalls-Norge, partireise til Beijing i syttiåra, kvinneundertrykking i Marokko, Polen og jernteppe, norsk-pakistanske landsbyer (min favoritt), et utbrent Balkan og et gjennomforbrytersk Albania.

Kort sagt, en tematikk som er svært dekkende for etterkrigstida.

Og her er mye godt stoff, for Obrestad kjenner tydelig landene han skriver om. Landskap og skikker bikker ikke over i klisjeer og folklore, samtidig nærmer han seg politiske temaer ved skakke og hverdagslige innfallsvinkler. Her er også et dramatisk element i hver av fortellingene som stort sett fungerer godt novellistisk.

Hybrid

Det er med andre ord et politisk engasjert menneske som skriver, noe eks-AKP-eren Obrestad også er. Men dette er ikke noe «oppgjør» i den forstand, selv om bl.a. en partireise til Beijing er ironisk skildret - men da på de andres bekostning. Og her ligger også noe av problemet med denne samlingen, fortellerstemmen er litt ullen. Her er en «han» eller et «jeg» med ulike navn, samtidig har de alle samme stemme og helt tydelige Obrestad-trekk (maratonløping, skriving, Stavanger). Det selvbiografiske bekreftes nærmest i et personlig og noe sentimentalt etterord som gjør denne novellesamlingen til en stilistisk hybrid. I mine øyne ville boka blitt langt bedre om han hadde tatt et tydeligere valg.

Malplassert

Selve fortellerstemmen er heller ikke helt vellykket, her er en mangel på selvinnsikt og selvironi, ja nærmest en nesten pinlig selvgodhet som i passasjer nærmer seg skryt (han alene baner vei i stormen med to ryggsekker o.l.). Her er også visse noveller som virker noe malplassert, som den nærmest bonderomantiske om Peder som med ett blir kar når han og Gråen køyrar mjølka aleine.