Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kvinnene og døden

Modernistisk klassiker forbløffer, femti år etter at den utkom første gang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fortelleren i Maurice Blanchots «Dødsdommen» forteller om sitt forhold til to kvinner, den ene dødssyk, den andre ligger fjern og ubevegelig i et mørkt rom etter en eksplosjon. Det er en roman om døden, der døden selv er det eneste i romanen som ikke unnslipper dens oppløsende form.

Mystisk

Romanen kom i 1948 og regnes i dag som et hovedverk innenfor fransk romanlitteratur etter krigen. Med en stor produksjon av litteratur, teori og kritikk, står Blanchot selv som en av de mest markante og mystiske personligheter i moderne fransk åndsliv. Han virket som journalist i høyreorienterte aviser før 2. verdenskrig, men brøt så med politikken for å trekke seg tilbake og vie seg helt til litteraturen. Siden har han ikke gitt noen intervjuer, det foreligger ingen biografi, knapt et eneste fotografi. Men gjennom sitt vennskap med Georges Bataille og Emmanuel Levinas, og som inspirasjonskilde for bl.a. Foucault, Derrida og Barthes, har han i stor grad vært med på å prege etterkrigstidas filosofi og teori.

I denne romanen er det jeg-fortellerens stemme som interesserer ham.

Jeg-fortelleren her er ikke en direkte uetterrettelig forteller, men en som ikke forteller leseren det eller alt han vet. Flere ganger kommer han inn på situasjoner og hendelser, bare for å fortelle at han ikke kommer til å si noe mer om dem.

Romanen har heller ingen historie(r), det er som om Blanchots forteller egentlig ikke engang har en fortelling å fortelle, snarere bare enkelte opplevelser som kretser rundt forholdet til de to kvinnene.

Forrykkede anslag

Romanen er todelt, en del for hvert forhold. Den er preget av en antitetisk fortellerstil, der fortelleren ved å gå tilbake på en uttalelse eller å umiddelbart utsi dens motsetning bryter ned og motsier alt som kan være med på å forklare og gi mening, så vel om ham selv som om kvinnene og forholdet til dem. Det gir romanen merkelige, forrykkede anslag, der vår trang til å knytte de ulike momentene sammen mot en meningsfull enhet istedenfor tvinges over til en erkjennelse av fraværet av en slik mulighet.

Dette er en litterær form som finner sin fullendelse i oppløsningen, som paradoksalt nok reflekterer romanens eneste konkrete og absolutte instans, døden. Døden som så absolutt at selv ikke livet - gitt som et mirakel i romanens første del - kan stå som motsetning til den. Samtidig er døden det eneste som ikke forsøkes utsagt; det uutsigelige er det eneste det famlende språket ikke kan oppløse.

All honnør til forlaget for utgivelsen, og til oversetter Thomas Lundbo for hans sobre grep om Blanchots tekst. Tross sine knapt 80 sider er oversettelsen av denne lille romanen å regne for en stor begivenhet. Over femti år etter dets skapelse kan et sentralt europeisk verk fremdeles forbløffe når det endelig kommer i norsk språkdrakt. Dette burde også andre forlag merke seg.

Hele Norges coronakart