Anmeldelse: «3 kvinner»

Kvinnenes elendige vilkår i Iran

Mesterregissør trosser forbudet mot å lage film.

IRANSK ROADMOVIE: Filmen starter med en film i filmen, av en ung skuespiller som truer med å begå selvmord. Video: Madman Films Vis mer

«3 kvinner»

4 1 6

Drama

Regi:

Jafar Panahi

Skuespillere:

Behnaz Jafari, Marziyeh Rezaei, Jafar Panahi

Premieredato:

7. juni 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«3 Faces/Se rokh»

«Severdig, men ikke blant Panahis beste.»
Se alle anmeldelser

FILM: Den iranske regissøren Jafar Panahi lager film mot alle odds. I 2010 ble han dømt til fengsel, fikk utreiseforbud og forbud mot å regissere og skrive filmmanus de neste 20 åra. Like fullt har det strømmet ut filmer fra hans hånd som har vunnet priser i Cannes, Venezia og Berlin.

Omgår sensuren

På kløktig vis har Jafar Panahi klart å omgå sensuren som det islamske prestestyret i Iran har pålagt ham. Fire filmer har han fått ut etter forbudet; «This Is Not a Film» (2011), «Closed Curtain» (2013), «Taxi Teheran» (2015) og nå «3 kvinner». Panahi har vært en uttalt motstander av regimet i Iran, men den tidligere assistenten til den legendariske filmmakeren Abbas Kiarostami har tydd til metaforer, allegorier og omskrivninger for å få fram sitt budskap. Han skildrer iraneres hverdag – og deres problemer – med humor og varme.

Selvmord

«3 kvinner» starter med en film i filmen. Den kjente iranske skuespilleren Behnaz Jafari (alle spiller seg selv i denne oppdiktede historien) får tilsendt en video på mobilen av ei ung jente som tilsynelatende tar livet av seg. Hun heter Marziyeh og har kommet inn på teaterskolen i Teheran, men slektningene i fjellandsbyen vil ikke vite av «klovner» og hindrer henne i å dra. I videosnutten binder hun renneløkka om halsen.

Roadmovie

Behnaz overtaler sin venn, regissør Jafar Panahi, til å kjøre med henne opp i fjellene mot grensen til Tyrkia og Aserbajdsjan for å finne ut av det angivelige selvmordet. Der møter de overtro – gamle folk som prøveligger gravene sine, fedre som begraver forhuden til sine spedbarn – og mistro. En annen kvinne har isolert seg der; Shahrzad som var en berømt danser og skuespiller før den islamske revolusjonen i 1979.

Som roadmovie er filmen preget av småpussige møter og tildragelser underveis. Den underliggende kritikken rammer både kunstens og kvinnenes elendige vilkår i dagens Iran. Filmen er severdig, om ikke blant Panahis ypperste.

.