Kvinnenes mann

Vant publikum med syltynne saker.

KONSERT: Sjelden har jeg følt meg så fjernt fra resten av publikum. James Blunt må jo ha gjort en del ting riktig når han har fått et så entusiastisk publikum. Å komme her og rakke ned på konserten, føles omtrent som å buse inn i barnehagen midt i desember å fortelle de små at julenissen ikke eksisterer.

Og nå lurer jeg på om nissen gjør det.

Ekte kjærlighet

Ja, for det er kanskje meg det er noe galt med når anslagsvis 3000 publikummere, stort sett kvinner mellom 15 og 35 år, reiser seg og med all tydelighet viser ekte kjærlighet til en fyr som for meg er like smakfull som Grandiosa.

Men man skal ikke kimse av folkets favoritt, og det er akkurat det James Blunt er - og først og fremst kvinnenes.

Den britiske ekssoldaten kom som en komet for tre år siden - bare noen få måneder etter at han spilte på lille Mono i Oslo. Nå fyller han storstuer og konserthus rundt om i hele Europa.

Og da kan man se hvor mye skade en enkelt singel kan gjøre:

For det var den for så vidt flotte poplåten «You’re Beautiful» som gjorde James Blunt til stjerne over natta. Det hadde han fortjent å bli dersom resten av den musikalske porteføljen holdt like bra standard. Men, nei, nei, nei.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Foto: Torbjørn Grønning
Foto: Torbjørn Grønning Vis mer

Ensformige greier

Hvis jeg ikke visste bedre, ville jeg trodd at det var en middels Idol-artist som dro i gang forestillingen i går kveld. Både konserten og innholdet var forglemmelig og høyst ordinært. Sangene til James Blunt, eller Jon Blund om du vil, er i beste fall kjedelige og grenser til det søvnige. Som artist mangler han utstråling, selv om sceneerfaringen er blitt vesentlig bedre.

Blunt er ingen stor sanger. Flere ganger sleit han for å få klem på tonene.

Han framstår stereotyp. Ensformigheten er påtakelig der han hele tiden sjangler mellom grunntoneleie, oktaver og falsetter - det blir nesten noe desperat over vokalbruken.

Konserten varte i 90 minutter og åpnet med «Give Me Some Love» og fortsatte med låter som «I Really Want You», « Goodbye My Lover», «Coz I Luv You» - og selvsagt «You’re Beautiful». Sangene fra platene «Back To Bedlam» (2004) og «All the Lost Souls» (2007) falt i god jord.

En kvinnebedårer

Midtveis tok han en sjarmøretappe blant publikum, uten livvakter, og delte ut klemmer til fansen. Sjenerøst og meget effektfullt. Alle, nesten, reiser seg, synger med, danser og virkelig koser seg. Stemningsmessig er det lite å utesette.

I «No Bravery» synger han troverdig om krigens lidelser, som han kjenner godt som tidligere offiser i KFOR-styrken i Kosovo.

Kvinnenes mann

James Blunt har et begrenset register som låtskriver. Alle sangene er variasjoner rundt samme låt, mer eller mindre - og han lesser på med plagsom patos, godt hjulpet av et band som er like sexy som Postgirobygget.

Han er en musikalsk forfører, en sjarlatan, en tilforlatelig kvinnebedårer.

Ikke noe galt i det, men jeg trenger ikke å like det.