Kvinnenes rett

Hvordan kan loven skape rettferdighet også for kvinner?

Bok nr. 18: Tove Stang Dahl (red.) Kvinnerett I-II Universitetsforlaget 1985

Les også: Dagbladet.no/sakprosa

Kvinnebevegelsen hadde vokst fram på 1960- og 70-tallet. Nå skulle den innta institusjonene. Staten, forskningen - og jussen. Alt måtte gjennomgås på nytt, fra et kvinneperspektiv. Også spørsmål om lovlig og ulovlig, rett og urett.

ANTOLOGIEN «KVINNERETT»
kom ut i to bind i 1985, redigert av Tove Stang Dahl. Som innledning står en nær hundre siders lang «Innledning til kvinneretten», formulert av redaktøren. Den streker opp nye perspektiver for den juridiske forskningen. Deretter følger tolv kompakte kapitler fra forskjellige bidragsytere, organisert under temaene pengerett, husmorrett og lønnsarbeidsrett.

Vi har å gjøre med et dypt politisk verk. «Kvinnerettens formål er», skriver Dahl, «å beskrive, forklare og forstå kvinners rettslige stilling, med særlig sikte på å bedre kvinners stilling i retten og i samfunnet».

Som en kjent mann sa det: Hva det kommer an på, er ikke bare å fortolke verden, men å forandre den.


Men dette er 80-tallet - ikke 70-tallet. Og det er tidas rettslærde som fører pennen. Det blafres og spjåkes ikke for mye. Det drøftes og konstateres, autoritativt. Dahls innledende framstilling kan eksemplifisere. Den er engasjert, fra første linje, men samtidig frydefullt saklig, avveiende og klar.

«Kvinnerett» kan leses som et avgjørende bidrag til norsk samfunnsvitenskapelig kvinneforskning i dens nybrottsfase: synliggjøringsfasen. Ambisjonen var ganske enkelt å synliggjøre hvordan kvinner levde livene sine, og hvorfor kvinners levekår ble som de ble.

Absurd nok hadde ikke en kjeft kommet på å gjøre det før.

Viktig i denne sammenheng var Universitetsforlagets serie «Kvinners levekår og livsløp», med Helga Hernes som serieredaktør. Hernes’ egen «Staten - kvinner ingen adgang?» ble utgitt i seriens startår, 1982, sammen med «Kvinneperspektiver på sosialpolitikken» av Kari Wærness, «Kvinner i fellesskap» redigert av Harriet Holter og «Kvinneforskning: Bidrag til samfunnsteori», redigert av Runa Haukaa, Marit Hoel og Hanne Haavind.

JEG LESTE
for ei tid tilbake i Dagbladet at feminismen «gjenoppsto» i Norge mot slutten av 90-tallet med bøker som Fittstim og Råtekst, etter å ha ligget «i dvale» siden Sirene kom ut på 1970-tallet. I dvale? Bare i Hernes’ serie kom det ut sytten bøker.

Kvinnerett analyserer rettens rolle. «Det trengs en nærmere forklaring», skriver redaktør Dahl, «på det tilsynelatende eiendommelige forhold at kvinnerett oppstår og utvikles som juridisk disiplin samtidig som kjønnsdiskrimineringen i lovverket bygges ned».

For hva var i grunnen problemet? På stadig flere områder var jo regelen nå at kjønnene skulle behandles likt. Hvis to som står ulikt behandles likt, vil imidlertid ulikheten bestå. Det var problemet.

Dette bankes inn: En formelt kjønnsnøytral rett vil kunne ha ulike faktiske konsekvenser for kvinner og menn, fordi kvinner og menn lever forskjellige liv. Og ulikheten i konsekvenser, lærer vi, går gjennomgående i kvinners disfavør.

For å kunne ta dette i betraktning, er det en forutsetning at rettsvitenskapen i det hele tatt bryr seg om faktiske konsekvenser. «Kvinnerett» er et bidrag til kvinneforskningen, men også til rettsvitenskapen. Dahl skriver kvinneretten inn i en rettsrealistisk tradisjon opptatt av «empirisk utforskning av retten, og da spesielt av rettsanvendelsen og reglenes konsekvenser». Sentrale referanser er Torstein Eckhoffs «Rettskildelære» og Vilhelm Auberts rettssosiologiske arbeider.

EN ANNEN
rettsvitenskapelig grunnlagsdebatt har dreid seg om forholdet mellom positiv og legitim rett. Er det den rettslærdes oppgave å vurdere hvorvidt gjeldende rett er riktig eller ei? Rettspositivisten vil svare nei. Hva som gjelder, er gjeldende rett. Dahl ser det ikke slik. Hun framholder «rettferdighet og frihet» som de «fundamentale prinsipper» enhver rettsordning må vurderes opp mot. En sentral referanse er igjen Eckhoff, og hans avhandling «Rettferdighet», samt den amerikanske filosofen John Rawls’ «A Theory of Justice».

Det viktigste normative utgangspunktet for Dahl er imidlertid «kvinners oppfatninger om hva som er rettferdig». Problemet kvinneretten uvegerlig vil komme opp i med et slikt utgangspunkt, i 1985 som i dag, er at kvinner vil være uenige seg imellom om rettferdig og urettferdig.

Det er kanskje den største vanskeligheten boka står overfor: All verdens kvinner har naturligvis ikke en og samme moraloppfatning. Hvilke kvinner vil det være kvinnerettslig korrekt å lytte til? Og i rettferdighetens navn - hva med menns oppfatninger?

SOM BOK
er «Kvinnerett» på sitt mest fremmedartede når verden resolutt deles i to. Det finnes, heter det i innledningen, to «klasser» av mennesker, menn og kvinner, som «kler seg forskjellig, engasjerer seg forskjellig, har forskjellige aktiviteter i markedet, i familien og det offentlige liv, bruker fritida forskjellig, har forskjellige sosiale forbindelser og ulik seksualitet».

Videre tror jeg, i motsetning til Dahl, at problemet i rettslige sammenhenger ikke så mye er et kjønnsnøytralt lovverk som et lovverk der likhet defineres smalt - som likebehandling - og frihet snevert, som negativ frihet.

Men mest av alt finner jeg, overalt, betimelige påpekninger. «Kvinnerett» korrigerte Norge anno 1985. Og verket vil korrigere i dag. Verket bør leses av alle som synser om kjønn og rett. De er mange. De kan lese Marianne Fastvold om «fødearbeiderens» (sic!) rettssikkerhet under fødsel, Ragnhild Olsnes om abort, Tone Sverdrup om skattlegging av privat omsorgsarbeid, Kirsti Strøm Bulls erstatningsrettslige diskusjon av verdien av hjemmearbeid, Marit Halvorsen om likelønn, Anne Hellums oppgjør med tradisjonell familierettsteori - og annet.

TOVE STANG
Dahl var skeptisk til kriminalisering av sexkjøp. Hennes resonnement kunne kanskje interessere dagens rød-grønne kriminaliseringsforkjempere. Hun skriver om retten til penger, og forsvarer borgerlønn, med henvisning til Else Øyens Garantert minsteinntekt i Norge. Norsk feminismes statsvennlighet møtes med kloke forbehold. Dahl hadde en innebygd paternalismeradar.

Tove Stang Dahl døde i 1993. Jeg møtte henne aldri. Men det er umulig ikke å savne henne.

Cathrine Holst er forsker ved Universitetet i Oslo. Hun kommer ut med boka
Hva er feminisme? i 2008.

RETTFERDIGHET FOR KVINNER? Jussen måtte gjennomgås på nytt etter framveksten av kvinnebevegelsen. Her er høyesterett anno 1974. Foto: HENRIK LAURVIK / NTB / SCANPIX
RETTFERDIGHET FOR KVINNER? Jussen måtte gjennomgås på nytt etter framveksten av kvinnebevegelsen. Her er høyesterett anno 1974. Foto: HENRIK LAURVIK / NTB / SCANPIX Vis mer