Kvinnenes skyld?

KVINNER OG MEDIA: I forrige uke var kvinneandelen i toneangivende norske etermedier på ca en tredjedel. Og det i en uke som var prega av overfallsvoldtekter. Spør du en håndfull norske redaktører og journalister om de er opptatt av likestilling, så vil de fleste svare ja, om ikke annet så for politisk korrekthets skyld. Spør du dem hvorfor kvinneandelen er så lav i deres programmer, vil de fleste peke på kvinnene selv. Dermed føyer de seg pent inn i norsk tradisjon: Får vi ikke kvinner inn i styrene, som dommere, som politisjefer eller som politikere, så må det være noe galt med kvinnene selv. Men hvor mange medieredaksjoner fører løpende statistikker over kjønnsandelen? Hvor mange har likestilling inne i sine strategiske planer, som fins i enhver mediebedrift? Hvor mange mener at kjønn er et overordnet hensyn når paneler skal settes sammen og intervjuobjekter pekes ut? Hvor mange har gått kritisk til verks for å se på egen metodikk, egen opptreden, egne oversikter over mulige intervjuobjekter, egne måter å jobbe på for å se om feilen faktisk også kan ligge hos dem?

JEG ER KLAR over at kvinner kan være vanskelige å få i tale. Men jeg vet også at det i altfor mange redaksjoner ikke oppfattes som et stort demokratisk problem at kvinner er så underrepresenterte. I tillegg vet jeg at det er mulig å gjøre noe med problemet - om man bare vil. Avisa Nordlys er i så måte et eksempel til etterfølgelse. Gjennom sitt «Farvel Taliban»-prosjekt, kom de fram til en metodikk for å bedre kjønnsbalansen i sin egen avis. Det fins også andre som er veldig bevisste, men hovedbildet er at likestilling har vikeplikt for andre, og viktigere hensyn. Eva Kolstad, Norges første likestillingsombud (i 1978), skrev allerede i 1965 at kvinner ble tatt med for syns skyld og for å døyve eventuell dårlig samvittighet. Den samme følelsen fikk jeg da jeg deltok i RedaksjonEN 22. februar. Som eneste kvinne i et panel på seks, var jeg kvinnekvota den kvelden. For meg var dette antakelig en fordel, fordi jeg skilte meg ut. Men er det rettferdig og riktig?

JEG TROR IKKE noe på at det er så vanskelig å få kvinner i tale som mange journalister vil ha det til. Men jeg tror at vi i mindre grad blir spurt, og at medias arbeidsmåte gjør at de ikke kan eller vil bruke tid på å overtale treige damer. Jeg tror også at journalistene kjenner færre kvinnelige kandidater enn mannlige og at journalistene går så mye i flokk at de ofte spør de samme folka. Og det er nok sånn at dette er de rappkjefta og tabloide mennene, eventuelt menn som besitter de posisjonene media er ute etter: De viktigste maktposisjonene. Jeg skal gjerne bidra for å få flere kvinner hørt og sett i mediene. Men media må også skjerpe seg. Jeg opplever gang på gang at de ikke har tenkt kjønn når de setter sammen et panel. Det holder ikke i 2007.