Er barn med Downs syndrom mer verdt enn andre barn? Sprer de mer liv, latter og glede enn andre barn? Får foreldre av barn med Downs en dypere følelse av kjærlighet, en større respekt for hvor skjørt et liv er og en høyere bevissthet i forhold til de store spørsmålene rundt oss?

Debatten om tidlig ultralyd og sorteringssamfunnet har fått et oppsving etter at Downs-rammede Marte Wexelsen Goksøyr i februar stoppet statsministeren med abortspørsmål i vandrehallen på Stortinget etter en spørretime. «Har jeg ikke rett til å leve», spurte hun statsministeren.

I kronikker og innlegg i avisene har vi senere lest om pårørende, søsken og foreldre som forsvarer sine barns eller søskens rett til å leve. I ett innlegg skriver en mor at vi må «la være å privatisere et alvorlig etisk spørsmål til kvinnen alene, og vi må ta stilling til om vi ønsker sortering av liv.»

En søster har tatt til orde for at alle skal ha mulighet til å bære den byrden familien hennes har båret. Hennes bror «snurret rundt av glede over å vinne en fotballkamp en sval sommerdag i hagen, og han klappet i hendene over pølsene som ble lagt på grillen.»