Er barn med Downs syndrom mer verdt enn andre barn? Sprer de mer liv, latter og glede enn andre barn? Får foreldre av barn med Downs en dypere følelse av kjærlighet, en større respekt for hvor skjørt et liv er og en høyere bevissthet i forhold til de store spørsmålene rundt oss?
Debatten om tidlig ultralyd og sorteringssamfunnet har fått et oppsving etter at Downs-rammede Marte Wexelsen Goksøyr i februar stoppet statsministeren med abortspørsmål i vandrehallen på Stortinget etter en spørretime. «Har jeg ikke rett til å leve», spurte hun statsministeren.
I kronikker og innlegg i avisene har vi senere lest om pårørende, søsken og foreldre som forsvarer sine barns eller søskens rett til å leve. I ett innlegg skriver en mor at vi må «la være å privatisere et alvorlig etisk spørsmål til kvinnen alene, og vi må ta stilling til om vi ønsker sortering av liv.»
En søster har tatt til orde for at alle skal ha mulighet til å bære den byrden familien hennes har båret. Hennes bror «snurret rundt av glede over å vinne en fotballkamp en sval sommerdag i hagen, og han klappet i hendene over pølsene som ble lagt på grillen.»
Det gjorde min bror også. En funksjonsfrisk bror. Er hans liv, latter og glede mindre verdt enn en med Downs? Får ikke alle nye foreldre et møte med hvor uendelig kjærlighet man føler ovenfor barna sine, en større respekt for hvor skjørt et liv er og en høyere bevissthet i forhold til de store spørsmålene rundt oss?
Artikkelen fortsetter under annonsen
Jeg er lei de som drar spørsmålet om ultralyd og fostervannsprøver ned til å handle om deres barn eller bror fortjener livets rett eller ikke. Dette handler ikke om nazistenes sortering av mennesker til medisinske forsøk eller gasskamre. Det handler om mitt liv, min kropp og min rett til å velge.
I 2009 ble det utført 15 774 svangerskapsavbrudd i Norge. Av disse var 616 nemndbehandlede avbrudd, altså abort etter 12. uke, som regel på bakgrunn av risiko for fosterskader, sosiale årsaker og/eller mors helse. De fleste svangerskapsavbrudd blir utført i 6.- 8. svangerskapsuke. Tall fra 2008 viser at 62,6 prosent var utført innen utgangen av 8. Andelen aborter som utføres etter 12 uker, er under fem prosent og nesten alle som søker om senabort får disse innvilget.
Det er selvsagt en mulighet for at det var Downs syndrom blant de 15 158 fostrene som ble abortert uten behandling i nemnd. Men det er rimelig å anta at de fleste ikke har sjekket, men velger abort fordi det er en uønsket graviditet. De siste tyve årene har altså rundt 300 000 antakeligvis friske fostre blitt valgt bort av hovedsakelig unge kvinner mellom 20 og 24 år.
Vi har altså mulighet for å fritt abortere bort friske fostre. Men å ta abort på bakgrunn av et bevisst valg rundt meg og min families fremtid - det er umoralsk?
En av begrunnelsene for selvbestemt abort var i sin tid at en nemnd av konservative menn i hvite frakker ikke skulle få bestemme over morens liv, og sosiale årsaker er fortsatt ett av kriteriene for å få innvilget abort etter 12. uke. Hvilken vurdering skal ligge til grunn for at barn med sterke omsorgsbehov skal påtvinges foreldre uavhengig deres livssituasjon? Hvorfor bør ikke de som i dag tar abort på friske fostre i så fall tvinges til å ta ansvar i en situasjon som er uønsket?
Rundt 15 prosent av alle graviditeter ender i spontanabort. Årsakene er flere. I 50- 75 prosent av tilfellene skyldes det genetiske feil i arvestoffene eller misdannelser hos fosteret. Noen mener dette er naturens måte å sortere ut friske og syke fostre på. Likevel er det ingen som sier høyt at naturen kan ha feilet når alvorlig syke barn likevel blir født.
Jeg er 38 år og har ikke barn. En blodpropp har gjort at jeg det siste året har gått på medikamenter som ikke har vært forenlig med å bli gravid. Når jeg nå om kort tid både gifter meg og går av medikamentene, aktualiseres igjen spørsmålet om barn. Ikke fordi jeg er av typen som drømmer om barn, men fordi jeg vet at snart vil valgmuligheten være borte.
Men nettopp fordi jeg nærmer meg 40, øker muligheten for komplikasjoner, sykdommer og muligheten for å få barn med Downs syndrom.
Jeg kjøper ikke den ubeskrivelige lykken et Downs-barn bringer. Jeg tror absolutt på lykken, redselen, usikkerheten, frykten, gleden et barn bringer. Uansett. Å få barn er en stor omkalfatring i selv de mest forberedte foreldres liv. Å få et barn med ekstreme oppfølgingsbehov der man er avhengig av hjelp fra det offentlige, familie, venner og ikke minst arbeidsgivere som må akseptere et høyt sykefravær, er noe helt annet.
Det er en stor belastning å få barn med utviklingshemminger. De som sier noe annet lyver.
Når mødre av Downs-barn sier at vi ikke skal «privatisere» avgjørelsen om hvorvidt et barn med utviklingshemminger skal bæres frem eller ikke, sier hun at jeg ikke har rett til å bestemme over min kropp og mitt liv. Siden jeg ikke er villig til å bære byrden for at samfunnet skal se ut slik hun vil, er mitt alternativ å la være å få barn. Jeg verken tør eller ønsker den belastningen hun mener er så givende for seg, og som andre da skal tvinges til å ta.
Tidlig ultralyd og fostervannsprøver kan også redde fosteret dersom noe er galt. Det er ikke lenge til valget er tatt for meg fra naturens side, men dagens teknologi og kunnskap gir meg fortsatt en mulighet til å velge.
Hva er galt i det?
