|||På en urovekkende måte skildrer Lars von Triers film «Antichrist» begjærets destruktive kraft, misforholdet mellom kvinne og mann, samt den fortrengte ondskapen vårt språk ikke evner å romme. Ikke minst tar den kvinnen på ramme alvor.

Filmen bærer umiskjennelig preg av å være dedikert til den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskij. Man gjenkjenner velkjente elementer som lange tagninger, vekslingen mellom svarthvit og farger, bruken av klassisk musikk, uforklarlige eller overnaturlige hendelser, samt den symbolske bruken av dyr som von Trier her har utnyttet til det fulle.

Som i «Stalker» (1979), hvor oppfyllelsen av menneskers innerste ønsker er å finne i et nesten uinntakelig rom lokalisert i en avsperret bunkers ute i den russiske ødemarken, er løsningen på kvinnens sorg i «Antichrist» å finne i en gammel tømmerhytte midt i de dype skoger. Reisen til det ubevisste går langt utenom allfarvei.

«Antichrist» skildrer et navnløst par (Willem Dafoe og Charlotte Gainsbourg) som opplever å miste sitt barn og hvor mannen deretter forsøker å bedrive terapi på sin kone som går inn i en alvorlig depresjon. Som Siri Gullestad har påpekt, er forsøket dømt til å mislykkes, ikke bare fordi terapi mellom ektefeller er lite tilrådelig, men fordi han bedriver en form for kognitiv egoterapi som ikke griper tak i kvinnens dypere følelser.