Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Kvinneopprøret i Spania

Demonstrasjonene på 8. mars i Spania var de største i verden i forhold til folketallet, et utslag av et vidtfavnende kvinneopprør, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

MÁLAGA (Dagbladet): Kvinnekampen preger Spania, ikke bare torsdag 8. mars i år. Det bare toppet seg den torsdagen med kjempestore demonstrasjoner i 120 byer over hele landet. Storavisa El País trakk på førstesida dagen etter fram Spanias feiring av kvinnedagen som forbilde verden over, og kalte det: «Historisk mobilisering for likestilling for kvinnene». I tillegg til nesten hele førstesida var ti sider viet kvinnedagen. Alt stoffet var skrevet av menn, fordi kvinnene i redaksjonene i Madrid og Barcelona, Mexico by og Brasilia, samt flere korrespondenter, deltok i en omfattende kvinnestreik for likestilling.

Avisa El Sur i Málaga viet hele forsida til kvinnedagen: «Ustoppelig flodbølge for likestilling», og videre het det: «Rundt 50 000 demonstrerte på en historisk 8M i Málaga». Inni avisa var ni sider viet kvinnedagen. «Kravene i år har aldri vært sterkere», oppsummerte El Sur. «Denne 8M innledet kvinnenes århundre», skrev avisa på førstesida lørdagen etter.

Et slagord i gatene var: «Revolusjonen blir feministisk eller ingen!» Flere kaller det for «likestillingsrevolusjonen». Det skrives lederartikler om likestilling og kommentarer om feminisme som aldri før. Det har ikke gått en dag uten kvinnekamp i radio og fjernsyn og på førstesidene i avisene. Hva er det som skjer? Det svaret som tegner seg er mangesidig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En kollega i Dagbladet spurte meg før jul om bølgene fra «#metoo» («jeg også») i sosiale media, der mer eller mindre kjente kvinner sto fram og fortalte om uønskede kjønnslige tilnærmelser, plaging og overgrep, har spredd seg til den latineuropeiske kulturen, som i Spania. Jovisst, avleggeren «yo también» finnes. Men bølgene i Spania er mye, mye større, og de bygde seg opp lenge før. De politiske analytikerne som har uttalt seg om årsakene, de fleste av dem kvinner, legger ingen vekt på «#metoo». Men de trekker fram de mulighetene som internettet og sosiale media har åpnet for å spre et budskap.

Velutdannede kvinner, som er i mindretall på sine arbeidsplasser, har satt søkelyset på urettene. Unge jenter har skapt en gjenfødelse for feminismen og tatt ledelsen. Men nå er også kvinner i småbyer og landsbyer med, til og med pensjonister. 8. mars var det demonstrasjoner i landsbyer med 350 innbyggere.

I de siste åra har avisene skrevet stadig mer om vold og overgrep i nære forhold, der ofrene nesten alltid er kvinner, hvis de ikke er barn. Politiet, påtalemakta og domstolene har åpenbart sett alvorligere på dette. Familievold er ikke lenger ansett som et privat, men et sosialt anliggende.

En grusom historie fra byen Pamplona under festivalen San Fermín i fjor, der ei rusa jente ble voldtatt av en gjeng på fem gutter fra Sevilla, som mente dette bare var litt moro og attpåtil filmet overgrepet, har vakt stor oppmerksomhet. Ettersom «señorito andaluz» er det historiske bildet på en «pappagutt» uten ansvar, og overgriperne er fra Sevilla og ikke kunne se å ha gjort noe galt, har det blitt et skrekkens bilde av den gamle mannskulturen. Guttene kalte seg «Bølingen» og venter nå på dom.

På universitetene, i statstjenesten og i næringslivet har kvinner tatt til motmæle mot menn som utnytter makt for på alskens måter underlegge seg kvinner. Minst like mye er det snakk om «glasstaket» som hindrer kvinner i å rykke opp, den lave andelen kvinner i ledende stillinger og klart lavere lønn for kvinner enn menn for likt arbeid. Det gjelder like mye for advokater som for ansatte i en bar.

Et brennende stridsspørsmål nå er pensjon, både for kvinner og menn, men kvinnene kommer klart dårligst ut. De som har vært hjemmeværende får ikke egen alderstrygd, men er avhengige av ektemannen, med mindre de er enker. Derfor preget kravene om pensjon 8. mars. Og derfor satte kvinnene også sitt preg på de kjempestore demonstrasjonene for bedre pensjoner over hele landet lørdagen ei drøy uke etter 8. mars.

Det er også mye snakk om å avskaffe middagspausen - «la siesta» - i barnehager og skoler; foreldrene - vanligvis mødrene - må da hente barna hjem for å spise middagen midt på dagen og følge dem tilbake. Spisetidene henger igjen fra det gamle bondesamfunnet, som det gjorde i Norge da folk spiste middag nettopp midt på dagen.

Statsminister José Luis Rodríguez Zapatero fra Sosialistpartiet (PSOE), som regjerte fra 2004 til 2011, hadde likestilling høyt på dagsorden. Med den konservative Manuel Rajoy fra Folkepartiet (PP) kom et skifte. Hans justisminister, Alberto Ruiz-Gallardón, forsøkte å tukle med abortloven i 2014. Det var dette som skapte de nye bølgene, mener analytikerne, som så å si førte til feminismens gjenfødelse. Det endte med abort for justisministeren, som fikk avskjed.

Denne gjenfødte feminismen rommer kvinner fra alle politiske leire. Og kvinnebevegelsen er ikke som tidligere et tillegg til andre historiske bevegelser, kvinnene går nå i fremste rekke, som i pensjonistenes opprør.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook