Kvinner i kamp

Overflatisk roman om vennskap.

Helene Uri debuterte i fjor med «Dyp Rød 315», en roman om et sykt kvinnesinn. I årets bok er det vanlige kvinner det skal dreie seg om. Pussig nok mindre troverdig enn fjorårets. «Honningtunger» er ei bok om fire venninner, to vakre og vellykkede og to ikke fullt så vakre og vellykkede. Boka er strukturert rundt deres månedlige jenteklubb gjennom ett års tid.

Dette er vennskapsforhold på sitt verste. Konkurransen er stor om de peneste klærne og de mest avanserte middagsrettene. Kvinnene baktaler hverandre, kritiserer nådeløst eller indirekte. Bedrar hverandre. Manipulerer. Og under lurer barndommen med vonde og farlige minner.

Vel kan jentevennskap være farlige greier, men skildringen i denne boka er svært ensidig. Det finnes få gode punkter, lite kjærlighet mellom kvinnene, noe som jo tross alt pleier å holde det kvinnelige vennskapet oppe.

Lidenskapelig kjærlighet, til tider. Det symbiotiske forholdet mellom de to vakre kvinnene tangerer varm kjærlighet, men glir over i det sykelige. Det er muligens forfatterens hensikt, men videre spennende blir det likevel ikke.

Uri har et godt tema og et kynisk blikk, men som i fjor savner jeg større dristighet i skildringen, alternativt mer undertekst.

Uri befinner seg et sted midt imellom, og resultatet blir overflatisk, til tider hjelpeløst banalt. Vi blir servert erkjennelser fra Kvinner og Klær, og da tenker jeg ikke på dialogene, som for øvrig er slappe. Nei, det er fortellingen som svikter, særlig når det hele ender med et melodrama. De slemme får sin straff og de snille vandrer inn i den koselige solnedgangen med mann, barn og strikketøy.

Dette tror jeg ikke på. Ikke tenner jeg heller. At Uri skriver sikkert, vet hvor hun vil, hjelper lite. Som bok nummer to er «Honningtunger» en skuffelse.