Kvinner i vitenskapen

Selv om jenter totalt sett utgjør mer enn 50% av studentmassen ved universitetene, er de fortsatt i mindretall når en beveger seg oppover i det akademiske hierarkiet.

For eksempel er det (pr. juni 1997) 69% menn og 31% kvinner ansatt i vitenskapelige stillinger ved Det juridiske fakultetet, UiO (N=134). På professor I-nivå finner vi 27 menn og tre kvinner. Likestillingsutvalget ved fakultetet engasjerte undertegnede for å utrede årsakene til den skjeve kjønnsfordelingen. Undersøkelsens datagrunnlag er intervjuer med 22 kvinner i rekrutteringsstillinger ved Det juridiske fakultetet. Denne og andre undersøkelser viser at likestilling ikke er oppnådd innenfor akademia, på tross av alle handlingsplaner for likestilling. Det skyldes ikke en bevisst diskriminering av kvinner, selv om visse sider ved universitetets kultur og organisasjon er mer åpenlyst negative i forhold til kvinnerekruttering enn andre. Som:

For lang arbeidstid: Å være forsker er et fritt yrke. Innenfor visse rammer, og naturligvis i forhold til arbeidsplikter, definerer man arbeidstiden selv. Det er liten grad av kontroll, her finnes ikke noe stemplingsur. Dette innebærer i praksis at majoriteten av stipendiatene arbeider langt mer enn normal arbeidstid. Dette kan relateres til forskningens vesen. Forskning er en kontinuerlig prosess. Selv om man ikke sitter og skriver 12 timer om dagen, befinner man seg så å si inne i prosjektet allikevel. Mange ser ikke universitetet som en attraktiv arbeidsplass, fordi de ikke ønsker å arbeide så lange dager.

Et ønske om andre elementer i livet: Informantene forteller at de ikke ønsker å bare jobbe. De vil ha fritid, og de ønsker også barn. Mens andre stort sett har døgnet delt inn i arbeidstid, søvntid og fritid, er døgnet for mange av de vitenskapelige ansatte, og ikke minst for stipendiatene, delt inn i arbeidstid og søvntid. Et arbeidssted hvor det hersker uttalte eller uuttalte forventninger om 12 timers arbeidsdag, er på tross av den frihet forskeren nyter, ofte ikke et attraktivt arbeidssted for kvinner som ønsker barn. Ved f.eks. å legge faglunsjer til lørdag formiddag, gir man klare signaler om hva man forventer av arbeidsinnsats.

Stipendiattiden er kort: I forhold til det arbeid som skal leveres er stipendiattiden for kort. Særlig gjelder det dem som har administrative oppgaver og undervisning ved siden av avhandlingsarbeidet. Mange stipendiater må søke om forlengelse av stipendiatperioden. Flere er også usikre på om avhandlingen faktisk holder til en doktorgrad.

Hierarki: Universitetet er hierarkisk. Ved Det juridiske faktultetet manifesterer dette seg ved en avstand og mangel på kontakt mellom de ansatte på forskjellige nivåer. Avstanden er spesielt stor mellom dem som er ansatt som vitenskapelige assistenter og professorene. Både vit.ass.-ene og stipendiatene har doble roller, idet de både er ansatt og studenter. For mange av dem som er fast ansatt i vitenskapelige stillinger, ser det ut til at vit.ass.-enes og stipendiatenes studentrolle kommer først. Og som en følge av det - sist. En vit.ass. sier f.eks. at: «Det gikk et par måneder før professoren gadd å hilse når vi møttes i gangen.» Vit.ass.-ene har sitt arbeidsmiljø blant de andre på samme nivå. For de kvinnelige stipendiatene, som i enkelte tilfeller er eneste kvinne ved sin avdeling/sitt institutt, er dette straks mer problematisk.
Ensomhet:
Flere forteller at de føler seg ensomme på jobb. Dette er en viktig grunn til at de ikke ønsker en fortsatt, vitenskapelig karriere ved fakultetet. Ensomheten kan også ha sammenheng med at universitetet har en dårlig personalpolitikk. Flere av stipendiatene har opplevd at de har «fått en posthylle og et kontor, hvor de blir stappet inn for fire år». Så er det opp til dem å etablere faglige og sosiale kontakter. Anne Iversens undersøkelse fra NTNU, der hun intervjuet kvinnelige stipendiater, avslørte det samme. Dette kan henge sammen med at stipendiatene og vit.ass.-ene kun er midlertidig ansatt, og det kan skyldes at de er nederst på den akademiske rangstigen.

Mangel på faglig tilbakemelding: Mange foretrekker en jobb hvor de kan samarbeide med andre, være en del av en større helhet, og være «ute i verden hvor ting skjer». Isolasjonen flere av informantene forteller om, kan sannsynligvis også knyttes til at de opplever en manglende faglig anerkjennelse. Flere sier også at «Ingen er interessert i hva andre driver med». Hver og en arbeider med prosjekter på felt de er spesielt opptatt av. Denne spesielle interessen deles ikke nødvendigvis av kollegene. Forskningens individualistiske og frie karakter inviterer heller ikke til utstrakt kollegialt samvær og omsorg, og samarbeid om forskningsprosjektet er oftest ikke nødvendig.

Nødvendigheten av å brenne for det: Mine informantintervjuer tyder på at de klarer seg best som stipendiater, som har en lengre erfaring å bygge på. De som ikke har et stort engasjement for det de skriver om, har også større problemer med å takle ensomhet, tidspress, usikkerhet i forhold til avhandlingens kvalitet, og det å «stå fast». Både forskningserfaring og et engasjement for et tema, ser ut til å være svært viktig - om ikke nødvendig - ballast for en stipendiat. Men dette står i kontrast til gjeldende forskningspolitikk, som innebærer at doktorgraden er blitt kvalifisering for forskning, fremfor å markere høydepunktet på en forskerkarriere. Dette gjenspeiles også i lønnsnivået for stipendiater, som er så lavt at det knapt kan tiltrekke andre enn de som kommer rett fra auditoriebenken.

Arbeidsbyrden: Selv om det totale antall studenter stadig øker, får ikke universitetene tilført tilstrekkelige ressurser til å møte de krav den økede studenttilstrømning medfører av veiledning og undervisning. De fast ansatte får en øket arbeidsbyrde. Vit.ass.-enes og stipendiatenes behov for veiledning gjør at deres studentrolle forsterkes, og manglende forskningserfaring gjør veiledningsbehovet større. Veiledningen tar tid fra det som ved siden av undervisningen er universitetets andre hovedbeskjeftigelse, nemlig forskning og lærebokskriving. Dermed får de fast, vitenskapelige ansatte behov for å skjerme seg, og vit.ass.-ene og stipendiatene vil oppleve å bli avvist.

Veiledningen: Både vit.ass.- og stipendiatnivå er det informanter som forteller at det mellom dem og veileder har vært store misforståelser, som har ført til betydelig merarbeid. De får først og fremst tilbakemelding på skriftlig materiale, og dette gjør at mange opplever veiledningen som utilfredsstillende. Vit.ass.-ene og stipendiatene ønsker å bli inspirert. De ønsker særlig i begynnelsen å diskutere problemstillinger, men får i liten grad dette behovet dekket. Veiledningen lukker, fremfor å åpne for nye perspektiver og tanker. Faktorer av betydning her er såvel veileders og veiledets plassering i hierarkiet, som kjønn.

Kjønn og kommunikasjon: Teigen og Tvede sier at idealtypisk kan veiledningsrelasjonen sees som en form for intellektuell intimitet. Dorthe Søndergaard beskriver menns argumentasjonsform som doserende og diskuterende, mens kvinner i den kreative prosess er søkende og støtter hverandre i å formulere uferdige tanker. Mange av mine informanter bekrefter dette. Enkelte føler at de har problemer med å bli forstått. En sier at hun «praktisk talt må stå og hoppe på bordet for å bli hørt».

«Kvinnetema»: Informantintervjuene tyder på at de som skriver om temaer som spesielt kan relateres til kvinners og barns rettigheter, møter særskilte problemer i forhold til faglig anerkjennelse og interesse. Som en av informantene sier: «Forskning på kvinner og barn har ikke stor prestisje.» Både i forhold til temaer, og i forhold til kommunikasjons- og møteteknikk, ser det ut til at kvinner for å bli akseptert må bevege seg innenfor rammer som er satt av menn. Som en av informantene sier: «Man må enten velge å lære seg det, eller akseptere at en ikke får delta. Hvis man vil delta, må man spille etter de reglene som gjelder: Det er ikke håndball, det er fotball.» Så kan vi jo vurdere hva som bør endres: Spillerne, reglene eller spillet?