Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kvinner må ta grep

Filmbransjen trenger kvinner som ikke ønsker kulturministerens nedlatende særbehandling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MYE HAR BLITT sagt og skrevet om kvinnekvotering i det siste. Men i filmdebatten har et helt sentralt og avgjørende spørsmål ennå ikke blitt undersøkt. Etter å ha fått øynene opp for den katastrofalt lave kvinnedeltagelsen i norsk filmproduksjon, ga kulturminister og filmvenn Trond Giske seg selv et utjevningsmandat: Vil de ikke, så må de! Som en overformynderisk ryggmarksrefleks vil han ty til kvotering for å få kvinnene på plass.

Leder for Norske filmregissører, Nina Grünfeldt, hopper i likhet med Giske elegant bukk over alt som heter årsakssammenhenger, og påstår uten videre at «kvinner ikke slipper til». De tar det altså for gitt at den lave kvinnedeltagelsen skyldes diskriminerende, strukturelle mekanismer. Til støtte for dette peker de på «Tallenes tale» - rapporten som i bauger og kanter belyser hvor underrepresenterte kvinnene er i nøkkelfunksjonene regissør, manusforfatter og produsent, med en kvinneandel på fattige 20% de siste årene.

MEN BÅDE GISKE og Grünfeldt overser i sin kvoteringsiver at rapporten ikke er i nærheten av å påpeke noen årsaker til den lave kvinnedeltagelsen. Rett og slett fordi den - som dem - unngår å stille det mest grunnleggende spørsmål i debatten: i hvilken grad gjenspeiler bevilgningene kjønnsfordelingen blant søkerne?

Direktør Stein Slyngstad i Filmfondet har ved flere anledninger påpekt at det rett og slett er for få kvinner å finne i Filmfondets søknadsbunke. Problemet er imidlertid at det ikke er mulig å gi et svar på nøyaktig hvor få, ettersom Filmfondet utrolig nok ikke har noen prosedyre som registrerer kjønnsdeltagelse! Hvor vanskelig kan det være? En slik ordning eksisterer jo for dokumentarfilm, der det er mulig å registrere kjønnsfordelingen blant søkerne.

Hvordan står det så til med kvinneandelen der? I den andre av fire søknadsrunder for dokumentarfilm i år var kvinneandelen i søknadsbunken på 38 %. I prosjektene som mottok tilskudd var kvinneandelen 50 %. Det vil si at det statistisk er en fordel å være kvinne, heller enn en ulempe.

Det finnes ingen grunn til å tro at kvinner behandles mindre fordelaktig i spillefilmordningen. Allikevel anbefaler også Norsk filminstitutt kvotering som kur - uten at det først er stilt en diagnose!

INSTITUTT for sanfunnsforskning har påpekt at det foreligger få studier av kjønnsegregerte strukturer i arbeidslivet, hvilket legger debatten åpen for synsing fra alle hold: «Det bildet som ofte gis av av en urokkelig stabilitet i de kjønnsegregerte mønstre, er antagelig bl.a. et resultat av (...) mangelen på systematisk kunnskap og forskning(...).» Men i stedet for å igangsette mer forskning og fremskaffe et mer konkret materiale på de bakenforliggende årsakene, famler byråkrater og politikere i mørket mens de veiver fremfor seg med sine formålsparagrafer og kvoteringstiltak som en slukket fakkel.

DEN 30. AUGUST skal Norsk Filmutvikling gjøre opp status om filmkvinnenes posisjon, i et bransjeseminar med en politisk korrekt liste av kvinnelige foredragsholderne fra akademia. Det hele lukter av departementalt bestillingsverk.

Det er nemlig tankevekkende å se hvem som ikke sitter i panelet, nemlig de bransjekvinner som faktisk har gjort seg gjeldende i spillefilmproduksjon de siste årene. Hvor er produsent Ingrid F. Ottesen, regissørene Vibeke Idsøe og Sara Johnsen, og ikke minst Eva Dahr, som er i produksjon hos Norges eneste kvinnelig heleide produksjonsselskap, Cinenord (heller ikke inviterte). Andre uttalte motstandere av kvotering, som produsent Turid Øversveen og redaktør Idalou Larsen, er heller ikke å se i panelet. Ei heller Åse Kleveland, som i forbindelse med en tilsvarende genusdebatt i Sverige uttalte at det «ikke er noen demokratisk rettighet å lage film.»

Seminaret bærer Giskes tydelige signatur. Kall den gjerne Signatur K , som også er navnet på et prøveprosjekt der Filmfondet har øremerket midler til prosjekter med kvinner i minst to av nøkkelrollene. K for Kvotering. Eller Kulturminister, om du vil. Men søknadene til Signatur K har ikke akkurat strømmet på. Og det er nå jeg vil tillate meg å ta bladet fra munnen: Departementet og fondet sparker inn åpne dører. Kvinnene må selv ta ansvar for den lave deltagelsen i filmbransjen.

DET ER PATETISK å se de kvinner som straks roper ut om «skjulte mekanismer» og «usynliggjøring» når deres prosjekter ikke kommer gjennom nåløyet hos bevilgende myndigheter. At prosjektet antagelig ikke holdt kunstnerisk mål, blir for hardt å svelge. Da er det enklere å ty til offerrollen, hvilket enkelte ikke nøler med å gjøre. Men å snakke om «skjulte mekanismer» i bransjen resulterer ikke i annet enn ufruktbar synsing. Uten tilstrekkelig forskning på området blir vi alle overlatt til spekulasjoner.

Erlend Loe mener man må gå over lik for å lykkes, og slutter seg til en vanlig spekulasjon som går ut på at filmskaping er en økonomisk og statusmessig høyrisikoaktivitet, og der hvor det trengs mer selvtillit enn selvinnsikt, vil mannen dominere. Bare se på Aune Sand. Kvinner derimot, er trygghetssøkende. Sannsynligvis den største, enkeltstående faktoren som holder dem unna filmens nøkkelroller. Et illustrerende eksempel er en kollegas umiddelbare reaksjon da jeg fortalte henne at jeg skulle regissere min første film. I stedet for å gratulere, brast det ut av henne: «Er du redd?»

Heldigvis er ikke alle kvinner like engstelige. Annette Sjursen, som ikke lot to barnefødsler hindre henne i å regissere «Min misunnelige frisør». Eller manusforfatter og fembarnsmor Monica Boracco Borring. Hvordan får de det til? Og hvorfor sitter ikke de i panelet på kvinneseminaret? Det ropes på kvinnelige rollemodeller for elevene på Filmskolen, samtidig som det altså finnes enkelte slike superkvinner der ute i bransjen. Det er bare så altfor langt mellom dem.

MEN DET FINNES HÅP. En rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at unge kvinner i økende grad søker seg mot tradisjonelle mannsyrker. Og den tradisjonelle oppfattelsen om produsentrollen som maskulin er i endring. Giske & co må ta inn over seg at kvinnene selv må stå for endringen! Det tar tid, men det finnes altså foregangskvinner som baner vei og fraber seg innblanding fra kvoteringskåte overformyndere. Kvinner som ikke ønsker Kulturministerens nedlatende særbehandling eller kvoteringens stigmatiserende effekt. Da jeg nylig spurte en ung og fremadstormende norsk produsent om hennes manglende engasjement i norsk films kvinnedebatt, svarte hun at hun ikke hadde tid til den slags. Hun var opptatt med å lage film.

«PATETISK:» - Patetisk å se kvinner som roper ut om \'skjulte mekanismer\' og \'usynliggjøring\', mener filmregissør Alexander Eik.