Kvinner og glasstakene

«Glasstakene er usynlige barrierer som hindrer kvinner i å nå opp på arbeidsplassen.»

Etter å ha vært journalist i nesten et kvart sekel er jeg blitt overbevist om at verden for yrkeskvinner kan arte seg som en pyramide med trinnvise glasstak. Glasstakene er usynlige barrierer som hindrer kvinner i å nå opp på arbeidsplassen. Det er to enkle grunner til at de stadig finnes: Enten er det mennene som stiller dem opp, eller det er kvinnene selv som setter dem på plass over seg. Dette gjøres fordi føydalismen stadig holder stand på vår klode. Opplysning og demokrati har gjort den føydale mannseliten mer raffinert, men ikke erstattet den. Et av føydalismens hovedtrekk er det patriarkalske system. Så mennene lager disse glasstakene, og kvinnene blir noen ganger medvirkende, bevisst eller ubevisst.

Det er slik det foregår, enten landet heter Mexico eller Storbritannia, Hellas eller USA, Frankrike eller Filippinene. WHO-sjefen Gro Harlem Brundtland har sagt: «Det finnes ikke et eneste land eller institusjon i verden der menn og kvinner har samme muligheter.»

Mange kvinner får ikke lov til å arbeide av mannfolkene sine, enten de er fattige bondekoner eller filmstjerner med utdannelse og fet bankkonto. For disse kvinnene finnes det bare ett tak. Det er bastant og synlig - taket i deres eget hjem. Men selv ressurssterke kvinner som søker ut av hjemmet til arbeidsplassen, støter an mot takene. I India har vi en del kvinner med suksess, så som direktører, politikere eller astronauter, men de har ikke vært i stand til å knuse glasstakene - de har bare skjøvet dem høyere opp. Slik jeg ser det, støter kvinnene an mot glasstakene på forskjellige plan. For dem er verden som en pyramide av glasskupler i forskjellige etasjer.

I det store og hele finnes det seks lag av disse usynlige takene som kvinner i arbeidslivet støter an mot. La oss se på den første glasskuppelen: Kvinner som ber om spesielle fordeler på arbeidsplassen fordi de er kvinner. Disse møter glasstaket tidlig i karrieren. De ber om «lettelser» ikke fordi de er late eller dumme, men fordi de er i en vanskelig situasjon der de må sjonglere mellom hjemmet og karrieren, barn og kolleger, ektemannen og sjefen. I det patriarkalske systemet som eksisterer verden rundt, må kvinnene ta støyten når det gjelder hjemlige sysler og barneoppdragelse.

Menn klager gjerne over at kvinnene vil ha både i pose og sekk med både et godt hjem og en god karriere. Dette er ikke mulig, påstår de. Hvorfor ikke? Mennene ønsker seg en god, huslig hustru som sørger for at alt er strøkent i hjemmet, mens de selv har forhold med sexy sekretærer eller sofistikerte kolleger som de er på intellektuell bølgelengde med. Det er også å få i pose og sekk.

Nå kommer vi til glasstak nr. 2. La oss se på kvinnene som ikke ber om lettelser, de som arbeider hardt for å komme opp og frem. Mange er ugifte eller skilt og trenger ikke ta hensyn til ektemenn som vil holde dem nede. Disse kvinnene når langt, men føler etter hvert at de betaler en personlig pris for karrieren. De kjemper mot ensomhet og frustrasjoner, og undres iblant også om det er verdt strevet.

Når menn klatrer mot toppen, skjer det også ofte med havarerte ekteskap i kjølvannet. Men har du kanskje undret deg over hvorfor slike menn som regel ikke snakker om den «personlige pris» de har måttet betale for sin yrkesmessige suksess? Kvinner snakker om det, men mennene gjør det sjelden.

Noe som kanskje hjelper mennene til ikke å ta motbøren i privatlivet så tungt, er at det ikke er særlig vanskelig for en mann på 50 eller 60 å finne en ny livsledsager, vanligvis en mye yngre og mer sexy kvinne enn hans nedslitte første kone. Kvinner i denne alderen har det sjelden like enkelt. Synkende østrogen mot stadig utagerende testosteroner er rått parti.

Den tredje glasskuppelen møter kvinner som kjemper videre på arbeidsplassen, som er nedsyltet i arbeid, men uten å søke favører, og som finner seg i ensomhet og motbør i privatsfæren. De spurter fra de andre, men meget få når toppjobben, selv om undersøkelser viser at de arbeider lengre dager enn sine mannlige kolleger. En nylig oppdatert undersøkelse fra Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) viser at til tross for stadig flere kvinner i arbeidslivet er det nærmest umulig for dem å nå toppen: De har bare mellom én og tre prosent av direktørstillingene på topplanet globalt.

Toppjobben er vanligvis forbeholdt de «virkelige mannfolkene» - tøffe, maktglade arbeidsnarkomane som vet hva som er best for institusjonen eller landet. De danner et nettverk, løst og ustrukturert, men rotfestet og mektig. De føler at kvinnene ikke er til å stole på i viktige saker, og denne holdningen holder seg, selv om en mengde studier viser at kvinner er sterkere enn menn, særlig i krisetider.

Det fjerde trinnet er for kvinnene som klarer å sikre seg toppjobben. Ofte får de den fordi dette er politisk korrekt. Noen ganger får de den fordi to menn kjemper om jobben, og den eneste løsningen er å finne en tredje kandidat, som så viser seg å være en kvinne. Men når hun så får jobben, blir hun snart klar over at hun egentlig ikke har kontrollen. Det har «the backroom boys».

Nå kommer den femte og svært sjeldne gruppen av kvinner som når toppen og holder kontrollen fullt og helt. De er sjefen, ingen tvil om det. Kvinner som Madeleine Albright. Men de fleste av dem vil si at de fikk jobben takket være en liberal holdning fra sin øverste sjef, som er en mann. Albright innrømmer åpent støtten hun fikk fra Bill Clinton.

Til slutt kommer vi til den aller minste gruppen: kvinner som er selve Sjefen. Dem ingen kommer forbi, kvinner som Margaret Thatcher eller Indira Gandhi. Thatcher ga alltid ektemannen Dennis honnør for å ta seg av husarbeidet. Hadde han vært en typisk egoistisk ektemann, ville Margaret Thatcher ikke blitt statsminister, eller det ville endt med skilsmisse. Og vi vet alle hvem som lot Indira Gandhi få sjansen: hennes far, som var Indias første statsminister.

Det er blitt hevdet at glasskuplene er en innbilning som kvinner bruker for å dekke over feil og mangler. Men en meget omfattende amerikansk undersøkelse slår fast at fordommer mot kvinner «utgjør fortsatt det viktigste hinder for deres opprykk til lederstillinger», og at «mange vurderinger når det gjelder ansettelse og forfremmelse gjøres på grunnlag av utseende, kroppsform og hudfarge».

Er det noen løsning på dette utbredte problemet? Her må både menn og kvinner arbeide sammen. Liberale menn har vært kvinnenes beste støttespillere. Det var færre kvinnelige kandidater ved det siste britiske valget, men Blair utnevnte syv kvinnelige ministere til kabinettet, noe som var britisk «rekord». Vi trenger flere slike menn, både hjemme og på kontoret. Menn som sitter på gjerdet, må kunne overtales. Og menn som er imot likestilling, må få forståelsen av at til syvende og sist vil den komme deres egne døtre til gode. For å komme patriarkatet til livs må kvinnene også oppdra sønnene sine på den riktige måten - lære dem at det ikke er noen skam å ta oppvasken eller stryke skjortene sine.

Kvinnene bør etablere sine egne nettverk. De behøver ikke drikke øl eller spille golf slik som mannfolkene, men de kan danne et løst nettverk for å hjelpe hverandre, og da særlig de yngre som arbeider hardt for å komme opp og frem. Man kunne gå sammen om lokale rådgivningssentre eller aktivt fremme kvinner ved å ansette kvalifiserte kvinner og gi kontrakter til kvinnelige næringsdrivende. Det er et behov for pulserende nettverk som ikke behøver å være i opposisjon til menn, men som tar sikte på å konsolidere og bygge videre på de fremskritt som er gjort.Så kvinner i alle land, foren dere. Dere har intet annet å miste enn glasskuplene.