Kvinner og kvalitet

NORSK FILM: Politiske virkemidler vil i første rekke være et effektivt verktøy for å motvirke skjulte mekanismer, ikke et tiltak for å øke kvaliteten.

ETTER Å HA foretatt en «lakmustest» på premierefilmen «Mars & Venus» i Dagbladet 15/2, tar journalistene Karen Moe Møllerop og Grete Strøm til ordet for at kvinneandeler i Norsk filmproduksjon bærer et ansvar for kvalitet. Dermed begår de samme analysefeil som flere kulturskribenter har begått tidligere.

SOM MEDLEM AV Giskes filmutvalg har jeg vært med på å foreslå tiltak for å avstedkomme en jevnere kjønnsrepresentasjon i filmbransjen. Dagens uformelle strukturer og ubevisste holdninger bidrar til at kvinner i svært liten grad får mulighet til å utøve sitt yrke. Dette resulterer i et redusert mangfold og et fattigere repertoartilbud for publikum på kino og tv.Politiske virkemidler vil i første rekke være et effektivt verktøy for å motvirke skjulte mekanismer, ikke et tiltak for å øke kvaliteten. På sikt vil imidlertid kvalitet komme som resultat av at de politiske virkemidlene vil bidra til økt konkurranse der både menn og kvinner vil få mulighet til å delta, ikke bare menn. Deltagelse vil borge for kontinuitet, noe som er en forutsetning for kvalitet. (En dag vil kanskje også politisk regulert tilførsel av filmskapere med etnisk bakgrunn føre til et ennå mer spennende mangfold.)

MØLLEROP OG STRØM mener kvinner skal møte samme krav til produksjonsstøtte som alle andre søkere. Med alle andre må det antas at de mener menn, og at de følgelig mener menn lager filmer med høyere kvalitet enn kvinner. Derfor vil jeg spørre om Møllerop og Strøm har sett hva menn har skapt av norsk film de siste årene? Dersom de har gjort det bør de vite at i det «mannlige» repertoaret fins det et variert utvalg av svært gode, helt mediokre og til dels skuffende dårlige filmer. Når kvinner får lage film i like stor skala som menn, både i antall og budsjett, vil sannsynligvis kvaliteten på disse filmene fordele seg ganske likt slik det i dag gjør for nettopp menn. Kvinner besitter nemlig ikke et eget kvalitetsgen. Derimot forvalter de noen egne erfaringer og historier. Dessverre forvalter de også en posisjon i filmbransjen som gjør det vanskeligere å formidle disse erfaringene i form av filmfortellinger. Når kvinner sjeldnere får lage film følger det naturlig at den statistiske sannsynligheten for å lykkes blir lavere, være seg vi måler suksess i antall solgte billetter, kritikernes gunst eller internasjonal oppmerksomhet. Dessuten mister de den skalafordelen en rekke menn oppnår ved å ha kontinuitet i arbeidet. Man kan påstå at kvinners mulighet til å produsere kvalitet reduseres kumulativt under rådende forhold. Hensikten med politiske virkemidler og incentivordninger er altså ikke å gi kvinner ansvar for kvalitet, men å gi dem muligheten til å bidra til at kvalitet kan oppstå.Når Norsk filmfond tildeler støtte til spillefilm med kvinner i flere nøkkelfunksjoner, slik de gjorde med «Mars & Venus», gjorde de det fordi prosjektet var godt. I hvert fall like godt og sannsynligvis bedre enn konkurrerende søknader med menn i nøkkelfunksjoner.

EN HELT ANNEN diskusjon er hva kvalitet egentlig er. For Møllerop og Strøm er det ikke «Mars & Venus», noe de med moralsk indignasjon gir uttrykk for når de påstår at filmskaperen har resignert på norske kvinners vegne.

JEG VIL IKKE BLI forundret dersom nettopp «Mars & Venus» viser seg å bli filmen mange kinogjengere velger å se fremover, og at menn i motsetning til Møllerop og Strøms dystre påstand om tvangsseing, vil se denne filmen av egen fri vilje og med stor glede.