Kvinner og menn på randen

«Wild Tales» er herlig komedie om hylende hevnlyst.

FILM: Man skal visstnok ikke grave dypt i sivilisasjonens jordskorpe før man finner det boblende barbariet i mennesket. I den herlige, bekmørke komedien «Wild Tales» ligger det knapt en millimeter under overflaten.

Her fortelles seks små filmer som egentlig er å regne for en slags galgenhumoristiske vitser. De er godt oppbygde, kontrollerte historier om det ukontrollerbare, om små og store ydmykelser som utløser raseri og hevnbehov, der karma ikke bare er en bitch, men en tungt bevæpnet amasone som bare venter på riktig øyeblikk for å sette inn bakholdsangrepet.

Alle historiene har frådende aktører som nekter å la sine fiender få siste ord eller dø i synden. Eller, dø skal de saktens få lov til.

Begynner hverdagslig
Det begynner som regel helt dagligdags. To flypassasjerer flørter uskyldig med hverandre og oppdager at de har en felles bekjent, noe som er opptakten til en blunkekort historie som ender i skrik og surrealisme.

En kunde på en veikro møter en servitrise som kjenner ham fra før. En overmodig sjåfør gjør en frekk forbikjøring av en bil han helt klart burde latt være i fred. En sprengningsekspert stanger inn i det lokale byråkratiet når han skal oppklare en misforståelse.

Brøl etter oppreisning
En rikmannssønn får hjelp av faren og familieforbindelsene for å komme unna ansvaret for en ulykke, i et lite drama som er mer satirisk og mindre vulkansk enn de andre fem. Og det hele kulminerer når en affære blir oppdaget i bryllupet fra helvete.

Regissør og manusforfatter Szifron fascineres av og fryder seg over synet av ubundne mennesker som brøler etter oppreisning. Skuespillerne hengir seg med liv og lyst til et prosjekt der de nærmest må framstå som bunter av udestillert følelse. Særlig bruden Romina (Erica Rivas) får utfolde seg i all sin drageliknende velde.

Men om teamet er likt, er historiene unike i sin nennsomme, presise ironi. Det er ikke alltid system i galskapen i verden, men det er det i «Wild Tales».