Kvinner på randen rir på latterbølgen

55 000 bergensere har sett Kvinner på Randen. Torsdag hadde de populære kvinnene premiere i Oslo, og nå finnes det ikke en billett å oppdrive til showet før i 2002.

Noe skjedde i Bergen i februar 1996. Mens hutrende mennesker hastet over en vinterblek Torgalmenning steg merkelige lyder opp fra en kjeller i nærheten. Dagbladets teaterkritiker Annette Mürer var i Bergen for å anmelde en forestilling på Den Nationale Scene da ryktene om noen grådig morsomme damer nådde henne. Hun våget seg ned i kjelleren og kom opp igjen et par timer senere, med gulblå klypemerker på armene etter hylende medpublikummere og yatzy i blikket. Kvinner på randen var i ferd med å bli nasjonale.

Trehodet troll

Fem år senere har trioen 450 show bak seg, 200.000 mennesker har kjøpt billetter for over 50 millioner kroner. De har vunnet Gullruten for beste underholdningsprogram på TV, fått komiprisen for beste ensemble og håvet inn seksere hver eneste gang de har kommet med noe nytt. 55000 bergensere, det tilsvarer hver fjerde av byens innbyggere, har sett «Kvinner på randen...rir igjen», det siste showet til Elisabeth Moberg, Marit Voldsæter og Kjersti Berge siden premieren 15. februar. Torsdag landet showet i Oslo. 40.000 billetter er allerede solgt, ledige billetter fins ikke å oppdrive før til februar neste år.

- Vi tar ingenting for gitt. Vi blir like positivt overrasket hver gang. Alt handler om å være på rett sted til rett tid, sier de tre jentene, unnskyld, kvinnene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det fins ingen oppskrift. Publikum vil alltid være det usikre momentet, det nytter ikke å beregne deres reaksjon. Det vi kan gjøre er å øve øve øve, og det er vi veldig flinke til.

Latterkrampe

- Eg har skifta navn til Herberg. Det er fordi eg synes det er so stas å berge. Eg har berga norsk teater, norsk film og norsk musikk.

Salen knekker fulstendig sammen idet Marit Voldsæter entrer scenen i ført mammelukker og prinsessekrone. Hun snakker som Herborg og hun synger gudhjelpemeg som Herborg også.

Det er varmt i Sentrum Scene denne torsdagskvelden. Salen er stappfull av forventningsfulle mennesker som har gledet seg i lange tider til dette. Ved siden av meg sitter en kar som ler kontinuerlig de 80 minuttene forestillingen varer. Han klarer bare ikke å slutte.

- Jon Fosse skrev en cabaret til oss, men vi takket nei. Det angrer vi på. Derfor skal vi spille et utdrag for dere. Det heter «Samnet», eller «Nokon kjem til å somne».

En hysterisk parodi på moderne teater utspiller seg på scenen, til salens jubel.

- Har de somna no? lurer Kjersti Berge og skuer utover publikum.

Når de åtti minuttene nærmer seg slutten er publikum neste like svette som de tre kvinnene på scenen. Etter stående trampeklapp vender de tre tilbake, stiller seg opp ved siden av kapellmester Atle Hallstensens klaver og synger Cole Porters «Everytime We Say Goodbye» mens de holder hverandre i hendene. Sangen har de tilegnet Elisabeths mor som døde for fire år siden.

Lang juleferie

«Kvinner på randen...rir igjen» er ikke skrevet om for å tilpasse seg oslopublikummet.

- Vi har endret et par småting, Brann Stadion er blitt til Ullevål Stadion og sånn. Og «strømpiken» er blitt strømpebuksen, vi var ikke sikre på om publikum vile skjønne det ellers.

- Vi har jo ikke en egen bergenshumor selv om vi kommer fra Bergen. Det er jo bare tilfeldig, sier Elisabeth.

- Bare flaks, mener du, skyter Marit inn.

Fram til midten av oktober skal de spille i Oslo, før de reiser til Stavanger og noen forestillinger der.

- Deretter skal vi ha en lang juleferie. Vi skal bake og sylte og pynte. Jeg skal få min mor til å lære meg å lage grishode, opplyser Kjersti.

- Høh, jeg skal bare drikke akevitt og se på, sier Marit.

Disse tre er det absolutte unntak fra myten om at tre jenter er én for mye. Kjemien dem i mellom er så sterk at de opplever den nesten som en fjerdeperson.

- Det er altså så deilig å komme igang igjen, sier Elisabeth.

- Jeg var litt lei på slutten i Bergen. Ikke scenen, men jeg kjente det før og etter. Nå har vi hatt pause i seks uker og jeg har gledet meg sånn til å begynne igjen.

Men lei av hverandre blir trioen ikke. Når de de har litt fri tar de gjerne med seg menn og unger og reiser på ferie sammen.

Penger i kassa

Det blir penger av suksess. Elisabeth, Marit og Kjersti hadde i fjor driftsresultater på mellom 650000 og én million kroner i aksjeselskapene sine. Dessuten eier de en fjerdel hver av selskapet Skikkelig Gøy AS sammen med manager Steinar Woll. Bare for det siste showet har de solgt billetter for omlag tretti millioner kroner.

Men ingen tenker på penger akkurat denne kvelden. Svette og fulle av adrenalin har jentene samlet seg i garderoben sammen med sine nærmeste medarbeidere, mens publikum småhumrende flyter ut av salen.

- For noen skjønne folk! Skal du ta bilde? Med blomster? Nei, disse bananene er mye bedre, mener Marit og inntar posituren sammen med sine to makkere.

Noen etasjer lenger opp har familie, venner og en solid porsjon av hovedstadens A- B- og C-kjendiser samlet seg mens de venter på at kveldens hovedpersoner skal gjøre entré.

Stolte foreldre

- Dette var den beste forestillingen. Og jeg har sett mange, forsikrer Kjell Moberg, Elisabeths far.

- Ja, du kunne nesten vært sufflør, du, kommenterer samboer Kirsten Hetland. Selvfølgelig har de kommet fra Bergen for å se Elisabeth og de to andre sjarmere enda en full sal.

- Vi sitter jo på nåler, selv om vi har sett det mange ganger før. Jeg tror hemmeligheten er at de er så glade i hverandre og respekterer hverandre. Er en av dem lei seg så er alle nedfor. Og har de ikke sett hverandre på seks dager så er de helt syke den sjuende, sier pappa Moberg.

Elisabeth har musikaliteten fra sin mor og frimodigheten fra faren, forteller han.

- Hun hadde en onkel som var et musikalsk geni. Han var organist og ledet koret i Laksevåg kirke bare tolv år gammel. Så dro han til Leipzig for å studere, fikk tuberkulose og døde bare tjue år gammel. Det fins også en professor i atonal musikk i slekta på morsiden. Elisabeth har alltid vært sterk og initiativrik, og hun har tvinnet sin far rundt lillefingeren, uten at jeg har merket det. Klart jeg er stolt av henne, sier han.

Litt lenger borte finner vi Ingebjørg og Ole Voldsæter, Marits foreldre.

- Vi har sett showet to ganger før, men kveldens forestilling var den beste. De var jo i tvil om de skulle gjennomføre forestillingen etter det som har skjedd i USA, men manageren kontaktet UD og fikk vite at amerikanerne ønsker at verden skal gå videre, sier Ingebjørg.

Verken hun eller pappa Ole hadde noensinne trodd at vesle Marit skulle ende opp som showstjerne.

- Jeg forøkte å få henne til å studere engelsk, for hun har alltid vært flink i språk. Eller psykologi, jeg er selv psykiatrisk sykepleier. Men nei, hun ville drive med teater. Men det skal de ha disse tre, de har jobbet veldig hardt for å komme dit de er i dag. Fra september og fram til premieren i februar øvde de mange timer hver eneste dag, de har en meget sterk øvingsdisiplin, sier Ingebjørg.

Applausen bryter løs når tre nydusjede og smilende kvinner åpenbarer seg i døra. Nå skal det festes.

<B>SUKSESS IGJEN:</B> Kjersti Berge, Elisabeth Moberg og Marit Voldsæter går av scenen til stående trampeklapp fra en fullstappet Sentrum Scene.