Kvinner sammen kan endre verden!

«Stadig flere kvinner fra land i Afrika, Asia og Latin-Amerika forteller historier om hva endringer i verdensøkonomien betyr for dem.»

På den internasjonale kvinnedagen kan vi slå fast at kvinnekampen lever over hele verden. Sakene dreier seg maktfordeling mellom kvinner og menn og mellom rik og fattig og hvilke metoder som skal brukes for å endre dette. To «nye» temaer er verd å ta en ekstra titt på i anledning kvinnedagen 2001: dobbeltdiskriminering og globalisering.

Begrepet dobbeltdiskriminering aktualiseres av FNs verdenskonferanse mot rasisme i Sør-Afrika til høsten. Dobbeltdiskriminering springer ut av en kritikk mot endimensjonalitet i kvinnekampen. Hvorfor er det så vanskelig å snakke om kvinners felles problemer og samtidig se at vi står i ulike livssituasjoner? Hvorfor blir kvinner som er funksjonshemmet, svarte kvinner, lesbiske kvinner, urfolkskvinner altfor ofte et vedheng på slutten av talene? Hvorfor diskuterer vi så lite den doble diskrimineringen som rammer kvinner som kvinner og som svarte? Vi lever i samfunn hvor vi alle er gradert i forhold til hverandre og hvor vi av og til tjener på å være den som er øverst. Menn over kvinner. Hvite over sorte. Rik over fattig. Stor over liten. Funksjonsdyktige over funksjonshemmede. Men de fleste av oss er også av og til «en av de andre» fordi vi i gitte situasjoner tilhører minoriteten.

Det er selve graderingen - verdsettingen av folk - som gjør at vi ser kjønn, etnisitet og alle de andre kategoriene. I et slikt hierarki er hvite, heterofile, rike kvinner de privilegerte. Å erkjenne seg selv som en del av hierarkiet vil bety å gi fra seg privilegier. Derfor ser vi ikke, eller vil ikke se. Vi vet mye om dette i kvinnebevegelsen, men diskusjonen har helst dreid seg om menn. Vi vet at mange menn ser at de ville ha nytte av å bryte ut av trange mannsroller slik kvinnebevegelsen gir tilbud om. Samtidig vet menn, bevisst eller ubevisst, at de tjener på å være overordnet «sine» kvinner. Det er grunnen til at så få menn aktivt allierer seg med kvinnebevegelsen. I en stadig mer økonomisk polarisert verden vil spørsmålet om hvordan kvinner tjener på å stå over hverandre få en ny og ubehagelig aktualitet.

Globalisering og internasjonalisering er med på den økonomiske, kulturelle og politiske polariseringen. Den tvinger frem motsetninger fordi globaliseringen er en form for dobbeltdiskriminering; den rammer folk ulikt. Og ikke minst rammes kvinner og menn ulikt. I Norge er den folkelige debatten bare i startgropa. Kvinner i resten av verden har kommet mye lenger. Stadig flere kvinner fra land i Afrika, Asia og Latin-Amerika forteller historier om hva endringer i verdensøkonomien betyr for dem. Og de er ikke redde for å ta globaliseringsordet i sin munn. De vet hva det handler om. De er nemlig ekspertene.

Aida fra Filippinene lærte meg mer om globalisering enn noen avisartikkel eller Dagsrevy har klart. Aida er bonde og fortalte meg i høst hvordan landbrukspolitikken til Verdens handelsorganisasjon forsterker industrialiseringen av matproduksjonen på Filippinene, med de følgene det får for småbøndene. Staten selv mister det politiske styringsrommet som trengs for å garantere retten til mat. Da prisen på sukker falt dramatisk på verdensmarkedet tidlig på 80-tallet, døde hundrevis av barn av sult og sykdommer på Negros-øyene på Filippinene. I dag blir 1000 hektar jordbruksland som 300 bondefamilier lever av, omgjort til beitemarker for biffdyr for eksport til rike land. Import av maskinkuttede «ready-to-fry»-poteter fra USA til Filippinene har rammet 50000 potetdyrkende bønder. Prisen på potetene de dyrker, har sunket nesten til det halve i forhold til 1990. Og der ris før ble dyrket til livets opphold, vokser det nå orkideer til vårt vestlige velbehag. På Filippinene er det flere kvinnelige jordbruksarbeidere enn menn. Det er så lite å tjene på sesongarbeid i jordbruket at mennene må ta seg jobber andre steder. Kvinnene blir igjen med omsorgen for barna og de eldre, samtidig som de må jobbe lange dager på markene. Aida mener at fri import av utenlandske jordbruksprodukter er en alvorlig trussel mot filippinske småbønder og lokal produksjon og at dette rammer kvinner og barn sterkest.

Natasha traff jeg på en reise i Litauen. Hun var nettopp kommet hjem fra et opphold i Norge. Hun hadde vært på turistvisum her. Hun hadde ikke sett Vigelandsparken på tross av at hun hadde vært i Oslo i tre måneder. Tiden hadde hun brukt til å onanere norske menn eller ha samleie med dem hvis de betalte enda mer. Natasha ga oss sin historie som var en beskrivelse av fattigdom og få valg, voldelige halliker, hjemsendelse av norske myndigheter til nye trusler og overgrep. Overgangen til såkalt markedsøkonomi har slått feil i Øst-Europa, og de globale økonomiske kreftene gir ingen støtte. Snarere tvert imot. I et samfunn i økonomisk kaos blir kvinner og barn de første byttene. Handel med mennesker er god butikk, og bakmenn av mange slag står klare til å tjene penger.

Natasha og Aida er eksperter på globalisering fordi de har erfart det i sine dagligliv. Budskapet deres er klart, men samtidig så vanskelig å få til. De krever politisk medbestemmelse og likestilling på nasjonalt og internasjonalt nivå. Flyten av kapital og mennesker over landegrensene må være positiv. Det kan gi muligheter for både økonomisk og menneskelig vekst. Slik er det ikke i dag. Altfor mye av den internasjonale kontakten skjer uten at vanlige folks behov er ivaretatt. Økonomiske investeringer og handelsavtaler får store konsekvenser for vanlige folk - uten at de er tatt med på råd. Kvinner har ikke fått definere og formidlet sine behov slik et reelt globalt demokrati forutsetter.

Ingen sosial bevegelse er så godt organisert og har så mye kontakt som kvinnebevegelsen. Det kan trenges i disse tider. Globaliseringen har gitt kvinneorganisasjonene nye muligheter. I all sitt mangfold setter kvinner hverandre stevne over nettet og på utallige seminarer og konferanser. Det utveksles adresser, løpesedler, avisutklipp. Det holdes seminarer og tipses om forskere, aktivister, organisasjoner og byråkrater som kan være gode medspillere. Mellom konferansene støtter vi hverandre på konkrete saker og lærer av hverandres metoder, strategier og lobbyerfaring. Men dette er naturligvis ikke en rosenrød verden. Internett, reising, bøker og annet krever at en har tid og penger. De fattigste kvinnene er ikke en del av det globale kvinnenettverket. Det er en gedigen utfordring for kvinnebevegelsen å motarbeide denne marginaliseringen av store grupper av kvinner.

På tross av alt dette har jeg en urokkelig tro på fremtiden. Kvinneorganisasjonene har ulike politiske innfallsvinkler og er et mylder av små og store grupper. Men de er i seg selv viktige maktfaktorer og kilder til kunnskap. Det gjør det nasjonale og internasjonale kvinnenettverket, som FOKUS er en del av, så spennende. Samarbeidet og kontakten gir energi og styrker oss gjensidig.

Fra våre søsterorganisasjoner i sør og øst får vi klare utfordringer om globalisering og andre brennaktuelle tema. Kvinner som står i svært utsatte situasjoner, snakker ut. Hører vi det som blir sagt? Tør vi, i vårt trygge likestillingsland, å ta stafettpinnen videre? Jeg tror og håper det. På den internasjonale kvinnedagen ser vi oss rundt og ser hverandre. Selv om metodene og uttrykkene er ulike og under stadig endring, står visjonen om en verden fri for kvinneundertrykking fast. I dag samles kvinner i Tromsø, i Kampala, i Cochin, i Lima og i New York. Fordi det trengs, og fordi vi vet at kvinner sammen kan endre verden!