Kvinner som aldri lærer

Om følelser man ikke har og et råttent liv.

BOK: I «Et ekteskap» fortelles historien om en av disse kvinnene som står til halsen i materiell rikdom, ikke fordi de arvet penger eller har evner som gjorde dem rike, men rett og slett fordi de er vakre og gifter seg til det.

Har fått nok

Jaqueline Cascuorro, et lattervekkende mareritt av en kvinne og hovedperson i romanen, er en av disse karakterene som lever av å tappe ektemannens konto, og som ifølge mytologien ender opp som alkoholiserte og hysteriske hekser. I meksikaneren Sergio Pitols roman blir hun mer enn det: Etter noen år med en ektemann som er konstant utro og ellers opptar seg med å bygge opp en hotellkjede, bestemmer hun seg for at hun har fått nok.Det Sergio Pitol bygger denne burleske fortellingen på er urimeligheter og misforståelser. For ikke å ende opp som en vegeterende skjønnhet, får Jaqueline plass ved et privat kultursenter hvor hun tar kurser i litteratur og prøver å skrive. Disse kursene, som er unnskyldninger for å menge seg med andre betydningsfulle og rike personer, er med på å undergrave virkelighetsfølelsen hennes. Hun kommer fra en småborgerlig og heller uglamorøs bakgrunn, men lærer seg til å se stort på det; også når det gjelder lidenskaper.

Fangenskap

Handlingen følger et repeterende mønster: Jaqueline faller for og allierer seg med en elsker, får overbevist ham om at ektemannen hennes fortjener å dø, planlegger og gjennomfører et attentat med elskeren, mislykkes. Om ikke lenge gjentas historien, og for hver gang blir det hele mer og mer håpløst og komisk.Det Pitol egentlig beskriver, er former for fangenskap. Jaqueline er en frivillig fange av mannens penger. Hun har ingen personlige mål, og lider under sine egne sviktende forestillinger om hvordan virkeligheten er innrettet. Som Madame Bovary vet Jaqueline for lite om andre mennesker og seg selv, og forstår ikke at hun er et hult menneske. I løpet av romanen ender relasjonene hennes, og særlig de til menn, opp i elendighet, nettopp fordi hun ikke har noe annet å fylle hverdagen med enn feilslåtte fantasier. «Et ekteskap» er morsom og presis i sin framstilling av kvinnen som aldri lærer. En innvending mot romanen er at Pitol bruker for lite tid og plass på skildringen av Jaqueline og de dramatiske hendelsene som hun avstedkommer, noe som fører til at teksten vipper over mot det kitchy og parodiske. Samtidig er det elegant gjort.

Dobbeltheten

Romanen er skrevet i tredje person, men silingen av hva som egentlig skjer, er ikke i nærheten av å være objektiv. Og det er det begrensende blikket, dobbeltheten i teksten, som gjør «Et ekteskap» til mer enn god underholdning. Kjell og Kari Risvik har oversatt romanen. Det virker sikkert gjort.