Mafiaen i Palermo. Kontrollen med fiske- og grønnsakmarkedet i Palermo var lenge en kjernevirksomhet for Cosa Nostra. Foto Agnete Brun / Dagbladet
Mafiaen i Palermo. Kontrollen med fiske- og grønnsakmarkedet i Palermo var lenge en kjernevirksomhet for Cosa Nostra. Foto Agnete Brun / DagbladetVis mer

Kvinner som gråter, kvinner som hevner

Sterke skjebner i krigen som aldri tar slutt.

ANMELDELSE: Akkurat slik det finnes legendariske, mannlige mafiabosser — Al Capone, Lucky Luciano, Totò Riina og Bernardo Provenzano — finnes det nærmest mytiske kvinner som har skapt mafiahistorie. Pupetta Maresca og Rosetta Cutolo er to av disse, og sammen med voldsofre, politispioner og mafiaenker utgjør de kjernen av persongalleriet i Clare Longriggs «Mafiakvinner».

Vi møter skjebner fra mafiaorganisasjonene i Sør-Italia — Cosa Nostra på Sicilia, Camorraen i Napoli-området og 'ndranghetaen i Calabria — i tillegg til tøffe kvinner i USA og England.

Assunta «Pupetta» Maresca skapte mafiahistorie da hun tok hevnen i egne hender og drepte sin manns morder. Dette var sensasjonelt ikke bare fordi en kvinne plutselig opptrådte så brutalt, men også fordi hun var høygravid da hun skjøt. Barnet fødte hun i fengsel noen måneder senere.

Pupetta var født inn i en mektig camorra-familie i Castellamare di Stabia, nederst i Napoli-gulfen. Den lokale camorraen drev lukrativ handel med smuglersigaretter i tillegg til utpresning og kontroll over markedet for landbruksprodukter.

Som liten jente ble hun forgudet av familien — «Pupetta» betyr liten dukke — og da hun 27. april 1955 ble giftet bort til en størrelse i den lokale camorraen, Pasquale Simonetti, var det stor stas, med 500 gjester i bryllupet.

Pasquales posisjon ble utfordret av en rival, Antonio Esposito, og som så ofte i slike saker ble tvisten løst ved henrettelse. 80 dager etter bryllupet, 16. juli, ble ektemannen skutt i magen, og han blødde i hjel på sykehuset mens hans unge brud Pupetta, 18 år gammel, satt ved hans side. Her fikk hun vite at Esposito sto bak drapet, men det hjalp ikke å si det til politiet. De gjorde ikke noe.

BOK OM MAFIAKVINNER: Forfatteren Clare Longrigg har skrevet boka «Mafiakvinner». Foto: SPARTACUS
BOK OM MAFIAKVINNER: Forfatteren Clare Longrigg har skrevet boka «Mafiakvinner». Foto: SPARTACUS Vis mer

En snau måned etter var hun ute og kjørte sammen med lillebroren, da hun fikk øye på Esposito. Hun trakk fram pistolen hun hadde arvet etter sin mann og skjøt ham ned. For dette fikk hun 14 års fengsel og en mytisk status som kvinnen som i full åpenhet og på egen hånd hadde gjenopprettet familiens ære.

Under rettssaken ropte hun stolt: «Jeg ville gjort det samme igjen!» til jubel fra publikum og store overskrifter i aviser verden over.

Livet endte ikke her — Pupetta slapp ut i 1965, ble gift igjen, med nok en camorra-boss, og karusellen gikk videre. Sønnen hun hadde født i fengselet, Pasqualino, ble typisk nok drept i et mafiaoppgjør da han var 18. Han hadde gått rundt og svoret at han skulle hevne farens død, noe som jo ikke var så lett i og med at moren allerede hadde gjort det. Det endte med at han fikk bundet en betongblokk til kroppen og ble slengt på sjøen.    

Møte med sterke kvinner
Den britiske journalisten og mafia-eksperten Clare Longrigg har truffet Pupetta og intervjuet henne til denne boka. Møtet med denne superkvinnen på en takterrasse i Sorrento er et av bokas klare høydepunkter, selv om det kommer helt i starten. Det blir flere sterke møter utover, med både vinnere og tapere i det nådeløse spillet organisert kriminalitet også er.

Men den andre store camorra-kvinnen, Rosetta Cutolo, får Longrigg ikke snakket med, selv om hun lever i beste velgående, tilbaketrukket i fødebyen Ottaviano, i nedkanten av Vesuvs vulkanske fjellsider. Rosetta har i løpet av livet bare gitt ett intervju. I mange år residerte hun i byens praktfulle Medici-slott med 350 rom, et slott hennes bror hadde kjøpt og innrettet som hovedkvarter. Rosetta styrte forretningene herfra mens broren satt i fengsel, inntil slottet ble inndratt av staten i 1991.

Hun ble kalt occhi di ghiaccio — øyne av is — på grunn av sine klare, lyseblå, iskalde øyne.

Hun var storesøster til Raffaele Cutolo, mannen som bygget opp og ledet Nuova Camorra Organizzata, en helt ny type organisasjon i mafiapanoramaet i Napoli. NCO hadde utgangspunkt i fengselet og var en slags fagforening for kriminelle, basert på gjensidige ytelser. Når forbryterne var ute i det fri, betalte de avgift til NCO, og når de satt inne, fikk familiene understøttelse av organisasjonen.

Sosial innsats
Slik er den snille versjonen. De store kriminelle organisasjonene har alltid smykket seg med sin sosiale innsats. Mafiaen hjelper enker og faderløse, den sørger for at jenter i uløkka blir behørig gift med den ansvarlige, den yter krisehjelp ved katastrofer og skaffer jobb til verdige arbeidsløse. Ikke minst er mafiaen respektert som rettslig instans som får bilagt stridigheter.

Kvinner som gråter, kvinner som hevner

Godsnakket om mafiaen handler ofte om hvordan den forhindrer vold.

Den organiserte kriminalitetens verden er et samfunn på vrangen, en parodi på rettsstaten, men samtidig et supplement i verdens ytterkanter, der loven ikke rekker fram. Mafiaenes utpresning er privat skatteoppkreving under tvang, og beskyttelsepengene kjøper nettopp beskyttelse — delvis mot ytre farer, angrep fra fremmede, delvis mot stat og byråkrati, og delvis mot utpresserne selv. Hvis du betaler din skatt til organisasjonen, slipper du å betale skatt til staten. Du trer inn i det andre samfunnet, det samfunnet der medlemmene er urørlige. Det kan føles trygt.

I likhet med andre samfunnsstrukturer har mafiaen sine tradisjoner, sine endringer, opprørere, fornyere.

Også i mafiaen har det skjedd en delvis kvinnefrigjøring, til tross for et arkaisk syn på familieverdier.

Longrigg viser i boka mange eksempler på at kvinner har overtatt driften av de kriminelle virksomhetene når ektemenn, brødre og sønner har vært forhindret, enten fordi de er på flukt, sitter i fengsel eller har lidd en voldelig død. Det er ingen grunn til å tro at kvinner ikke kan være «født sånn», altså være disponert til å utøve rå vold. Ikke alle er det, men det er heller ikke alle menn. Det er mange altfor tøffe damer i boka «Mafiakvinner».

Utstøtt av familien
Likevel er det rundt ofrene de sterkeste historiene fortelles. Tristest er det å høre om kvinner som har forsøkt å gjøre noe ved å vitne for påtalemyndigheten, men med forferdelige konsekvenser. De blir utstøtt av familie og sosiale nettverk, de må leve innendørs eller flytte, og de kan aldri vite om hevnen vil gå ut over deres slektninger istedenfor dem selv.

Historien til Pietra Lo Verso viser hvor ille det kan gå. Hennes mann drev en kjøttforretning og ble tvunget til bare å handle med visse leverandører. Men dette var ikke så enkelt, fordi kjøtt skal slaktes lokalt. Han fikk stanset leveransene, men da mafiaen oppdaget at han hadde fått noe kjøtt fra et annet sted, ble han og alle hans åtte ansatte massakrert inne på slakteriet.

Pietra visste hvem som sto bak, hun hadde selv vært tilstede da de opprinnelige avtalene ble inngått.

Men da hun i retten pekte ut hovedmannen, trodde ikke dommeren på henne. Mafiabossen ble frikjent.

Pietra hadde drevet butikken videre etter mannens død, men nå begynte kundene å svikte. Hun måtte stenge, og nå sitter hun bare inne i leiligheten sin og håper sønnene ikke skal bli kriminelle.

Å vitne mot den organiserte kriminaliteten har store kostnader. Mange av Longriggs historier viser hvor ille det kan gå. Men heldigvis ikke alle. Og de største heltene i kampen mot la malavita — det onde liv — er ofte sterke kvinner.