Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kvinner som kjeder seg

Samlivsroman om hverdagens sløvende forjævlighet.

HEIDI LINDE: Produktiv norsk forfatter, nå med samlivs/skilsmisseroman med utgangspunkt i to kvinners begredelige forhold. Foto: NTB Scanpix
HEIDI LINDE: Produktiv norsk forfatter, nå med samlivs/skilsmisseroman med utgangspunkt i to kvinners begredelige forhold. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Tittelen på Heidi Lindes nye roman – «Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet» - mer enn antyder at her utforskes de bakenforliggende årsakene til samlivsproblemer.

Når hovedpersonen Vigdis skal bestille time hos psykolog og får spørsmål om hva hun trenger, er «Jeg trenger hjelp!» det korte svaret. I det ligger en gjørme av forklaringsbehov i en samlivsroman som denne.

Flere stemmer

Et av Heidi Lindes velbrukte grep i tidligere romaner har vært å bruke flere stemmer og innfallsvinkler til å belyse en hendelse eller en problemstilling. Både i «Nu jävlar» (2008), «Norsk sokkel» (2015) og «Talte dager» (2018) holder hun seg med et rikt kor av personer.

I den nye romanen er det begrenset til to kvinner, Vigdis og Linn. De er på mange måter på hver sin planet, men med skjebnetråder som skal tvinnes sammen.

Felles for Vigdis og Linn er at de klager over noe diffust, noe som kan kalles kjedsomhet og stagnasjon i de respektive samlivene. Denne murrende fornemmelsen som av og til kan medføre handlingslammelse, må beskrives ettertrykkelig og poengtert hvis den skal fenge en leser. Trange romaner om trange kvinneliv, kjedsomheten hos hvite middelklassekvinner, kan fortone seg som dusinvare. Man leter desperat etter en eksistensiell undertekst.

Man kommer langt med ironi og humor i beskrivelser av det trivielle forholdet i en sliten kjernefamilie. Marit Eikemos «Gratis og uforpliktande verdivurdering» (2018) og Nina Lykkes «Nei og atter nei» (2016) er begge eksempler på at samlivsromaner trives i skjæringspunktet mellom latter og hysteri.

Doruller og Holocaust

Heidi Linde skriver som vanlig knakende godt og lett, med velklingende replikkvekslinger og treffende beskrivelser av husarbeidets sløvende forjævlighet. Vigdis har vært gift med Rune i 22 år, har tre barn med ham, og holder på å gå på veggen, som det heter. Hun hadde i sin tid forelsket seg i en kar med KISS-logo på t-skjorta, nå driver hun og kjører rundt med en pall doruller med 36 sekker til nabolaget, for at ungene skal få penger til russebuss eller klassetur til Auschwitz. Doruller og Holocaust, slik er dugnadslivet i en middels norsk kjernefamilie der mor stiller pliktskyldigst opp og far har flere unnskyldninger for å slippe unna.

Vigdis er jordmor, en jobb som medfører store følelser, fra lykke til fortvilelse, og slik står i grell kontrast til Vigdis opplevelse av hjemmelivet. Hun var den vellykkede medisinerstudenten som alltid fikk best karakterer på sitt kull, men som hoppet av før hun orket å fullføre. Hun er håpløs på å velge, klarer knapt å bestemme seg for yoghurt eller rundstykke i kantina. Akkurat her kan nøkkelen til Vigdis psykiske forfatning ligge, men Heidi Linde skraper ikke dypt nok i materien, synes jeg. Hverdagsbeskrivelsene dominerer.

Sjalu og pen

Da er romanens andre hovedperson, Linn, mer av et tilfelle. Hun har én dominerende egenskap; hun er pen. Linn er interiørdesigner, gift med arkitekten Niklas, og sammen har de Billie, et pratsomt barnehagebarn med blinkesko som Linn ikke har et altfor godt lag med. Jentungen Billie foretrekker pappaen sin, og Linn er ikke større enn at hun er sjalu på sitt eget barn.

Linn er en sånn som alltid ser seg selv med andres øyne, fortrinnsvis med manneblikk. Hun fortviles når menn ikke lenger snur seg etter henne på gata, og kan tidfeste nøyaktig både når hun forsto at hun var i ferd med å miste skjønnheten og når hun oppdaget at hun besittet den. Hun søker bekreftelse på egen tiltrekningskraft hos alle, fra tilfeldige kelnere til flyttefolk i gata. Det verste ved Linn er at hun sørget for å bli gravid og sette Billie til verden utelukkende fordi Niklas hadde et barn fra tidligere ekteskap. Heidi Linde har her skapt en gjennomført usympatisk figur, kanskje litt vel oppskriftsmessig.

Uvesentligheter

Det er trekk ved begge de to kvinnenes manglende livsdyktighet som jeg aldri helt får tak på. Linn blir lite annet enn et egosentrert, dypt usikkert vesen i en pen kropp. Heller ikke Vigdis, som er mer sammensatt, gir noen tydelige signaler om et interessant indre liv. Det har muligens vært Heidi Lindes intensjon å beskrive kvinnelivets stengsler og fengsler. Jeg kunne nok ønsket meg en dypere refleksjon omkring de to og deres drømmer og ideer.

Her blir det mye ord og trivielle uvesentligheter, om foreldremøter på skolen, henting i barnehagen, sydenturer til Kroatia, vindrikking i venninnegjengen, som ikke i tilstrekkelig grad bidrar til å beskrive hovedpersonene. Når disse innvendingene er nevnt, må jeg tilføye at romanen både er velskrevet og lettlest.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!