MØTES MED TAUSHET: «Kvinner som snakker åpent om alt annet blir helt stumme når det nevnes noe om voldtekt,» skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Bjørn Langsem
MØTES MED TAUSHET: «Kvinner som snakker åpent om alt annet blir helt stumme når det nevnes noe om voldtekt,» skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Bjørn LangsemVis mer

Kvinner som tier

Vi trenger hjelp fra menn i kampen for å endre holdninger, men aller viktigst er kvinnene.

Overfallsvoldtekter tas ofte opp i media for tiden, men disse er bare en liten brøkdel av alle voldtekter som skjer. Vi som har blitt voldtatt, savner sårt at dette store samfunnsproblemet tas på alvor, ikke bare overfallsvoldtektene disse aktuelle høstdagene. Denne type vold blir lett tiet i hjel mens det er ok å snakke om tortur, blind gatevold og liknende. Hvorfor er det egentlig slik?

I mange primitive samfunn blir kvinner som er voldtatt utstøtt. Vi gjør faktisk noe av det samme når vi tier. Det styggeste mennesker kan gjøre mot hverandre etter min mening, er å vende seg bort fra, avvise andre som trenger hjelp, støtte og forståelse.

Når det godtas at voldtekt er et ikke-tema, blir gamle oppfatninger stående, som: Jentene/kvinnene er skyld i det selv fordi de kler seg utfordrende, flørter, er naive, har drukket. Og når det først har skjedd, tror folk at voldtatte alltid vil være redd for det annet kjønn, og at de får sexlivet sitt ødelagt.

Gjett om ikke dette føles som å bli utstøtt! Det kan jeg selv skrive under på, og jeg kjenner også mange som har møtt på de samme avleggse holdningene hos andre eller fortielsen/avvisningen. Alt dette pådytter oss skam og skyldfølelse. Det er ikke rart at mange unnlater å anmelde og prøver å glemme det hele.

Jeg selv var ikke i tvil om at han var en sadistisk gærning, en kriminell som jeg skulle få fengslet. Det var ikke mye kåthet som drev ham. Han hadde samme dag fått problemer på jobben og nettopp sett at kameraten, og nok en gang ikke han selv, hadde fått draget på ei jente.

Heller ikke tenkte jeg der og da at jeg hadde skyld i det som skjedde. Men som for så mange andre, møtte også jeg på disse avleggse, stygge holdningene og denne tause avvisningen. Selv hos helsepersonell, politi og mange av mine nærmeste. Da ble det ingen vei utenom depresjon, ensomhet, avbrutt skolegang, spisevegring, problemer med å stole på andre og så videre.

Blir også andre som har blitt angrepet av sadistiske voldsmenn/-kvinner møtt med slike reaksjoner? Vi vet at ungdommene på Utøya heldigvis ikke ble så dårlig mottatt av samfunnet. Er forskjellen bare at vi ikke hadde vitner? Eller syns vi egentlig underliv og nakenhet er pinlig, selv om vi tilsynelatende syns det er helt ok å omgi oss med det i film, ord og bilder?

Og når det skrives i aviser: Politiet har ikke nok ressurser til etterforskningen, 70 prosent av sakene blir henlagt, voldtektssiktet fikk 1,5 års fengsel ... Bare det å lese/ høre om nye som har blitt voldtatt er en lidelse når man vet de stort sett skal gå gjennom samme jævlige runddansen.

Et annet eksempel på hva man møter i hverdagen: En gjeng ganske godt kjente kvinner som snakker åpent med hverandre om alt mulig, familieterapi, umulige kjærester, såkalt «pinlige sykdommer og operasjoner», angst, blir helt stumme når det nevnes noe om voldtekt. Har de angst for det selv, eller har de låst egne voldtektsminner inne?

Når vedkommende som endelig har følt seg trygg nok til å åpne seg, har gått ut for å komme seg etter den sviende tausheten, kommer kommentaren: Vi må vel få henne til å stoppe å snakke. Den neste kommentaren får hun høre når hun er tilbake igjen: Da blir jo sexlivet ditt ødelagt!

Vi kjente jo noen hyggelige normale gutter/menn før dette skjedde oss. Faktisk kom den gode støtten jeg fikk, fra nettopp en gutt. «Jeg skal drepe ham hvis han kommer etter deg,» sa han. Og siden underlivet ikke ble kappet av, kan sexlivet bli som normalt etterpå. Det vil si, ofte med profesjonell hjelp og da må skammen og skyldfølelsen samfunnet pålegger oss, «fjernes» først.

Jeg har lagt merke til at jenter særlig i ungdomsskolealder, ofte snakker bak hverandres rygg og bruker ord som «bitch» og «hore».

Er det disse jentene som seinere i livet støter andre ut ved håpløse utsagn eller bare likeglad taushet? Når jenter/kvinner blir guttenes/mennenes medsammensvorne mot seg selv, er det opprørende og tragisk, syns jeg.

Mitt viktigste budskap er at vi må få en holdningsendring i samfunnet og da må jentene/kvinnene bane vei. Alvoret i dette vises ikke uten at vi som er truet eller allerede krenket står fram. Det gjelder også gutter og menn, som også blir voldtatt. Dette er enda mer tabubelagt og bør også få oppmerksomhet.

Vi må vise at vi ikke godtar at voldtekt er et ikke-tema. Vi må slutte å være mistroiske og dømmende overfor hverandre. Si dette høyt, at vi ikke går med på alle restriksjoner vi får, som ikke guttene/mennene får! Si høyt at vi heller ikke går med på at politiet mangler ressurser til etterforskningen, at straffene blir så lave og så mange saker blir henlagt. Det holder ikke at justisministeren vår kaller voldtekt «nesten-drap» når det ikke handles deretter.

Når vi mangler politisk makt, har vi i hvert fall talens makt. Snakk, kommenter, bli forbanna, still spørsmål! Da viser vi at vi ikke godtar og viser at vi kan kjempe. Dette vil hjelpe og støtte alle dem som har blitt utsatt for disse krenkelsene og vil sende ut signaler til samfunnet og til neste generasjons gutter og jenter: Å begå voldtekt er en svært alvorlig kriminell handling og skal ikke forbigås i stillhet.

Vi trenger også engasjement fra guttene og mennene i kampen for å endre holdningene til voldtekt, men aller viktigst er det at det kommer fra våre egne.