Kvinner, sprit, jazz og død

«Oslo ved midnatt» er en frittstående fortsettelse av «Oslo i skumring» fra 1991. Angells første erindringsroman var en perle. Høstens oppfølger er en ganske annerledes tvilsom sak.

Det kan virke som om forfatteren ikke har funnet det bryet verdt å tenke over hvilken sjanger han skriver i, eller hvilke komposisjonsprinsipper han følger. Som den foregående boka blir også «Oslo ved midnatt» lansert som roman. At hovedpersonen heter Olav Angell, og at man må formode at det er faktiske opplevelser fra sitt eget liv han beretter om, er greit nok. Det må stå enhver forfatter fritt om han vil «skrive sitt liv» eller ei.

Det tvilsomme består i at Angell bare skriver i vei, slik at boka kommer til å framstå som en uheldig krysning av erindringer og roman. Hvorvidt det er tale om «Dichtung» eller «Wahrheit», er i og for seg saken likegyldig. Det er tale om å bestemme seg for hvilket bein man skal stå på - rent framstillingsmessig sett.

Sprut

Når det er sagt, så skal det også i all anstendighets navn sies at boka stedvis er fascinerende lesning. Når Angell beslutter seg for å være forfatter, skriver han til tider knakende godt. Da skriver han en prosa med sprut og sving i. Da blir skriften bærer av den begeistring og livstørst eller den fortvilelse og desperasjon som de vekslende erfaringer er opphav til. Da leker han seg med språket og eksperimenterer med formen, f.eks. ved å la replikker som faller i et av de mange parties han beskriver, følge løpende etter hverandre over flere sider på en slik måte at vi som lesere til gagns fornemmer den høyt oppskrudde atmosfæren. Da improviserer han, da skriver han som den jazzelsker han er.

Men når han gir seg til å berette om episoder fra sitt liv, da taper framstillingen saft og kraft, og dette samme hvor artige, spennende eller tragiske begivenheter forfatteren har å fortelle om. Romanen forfaller til anekdote eller bekjennelse eller hva verre er: stedvis også til belærende «opplysningsvirksomhet». Av disse grunner har jeg sjelden vært så ambivalent til en bok som nettopp denne. For det er jo så mye godt i den også - så mye eggende galskap, så gode tidsbilder, så sterke scener fra et liv.

Død

Det starter med et tilbakeblikk fra nåtida, og så, straks etter, nesten uten overgang, befinner vi oss midt i ungdommens malstrøm. Vi møter Olav som kjøkkengutt på Humla restaurant, som sjauer på brygga, som sigarettselger på Rosekjelleren, og seinere som ansatt i et reklamebyrå. Men framfor alt møter vi ham sammen med kameratene på by'n. Det handler selvsagt om kvinner, sprit og jazz. Tittelen er særdeles treffende hva angår bokas første del. Her tar Angell (og det kan knapt overraske) 50-årenes natteliv og jazzscene i Oslo på kornet som få før ham. Her skildres overstadige vestkantparties som ikke står noe tilbake for Axel Jensens i «Line». Her beskrives opplevelser med jazzens store kanoner med heftig lidenskap.

Men en mørk undertone er merkbar allerede fra de første sidene av. En dødsulykke på brygga peker framover mot mer død og langt dypere tragedier for hovedpersonen. To kvinner dør fra ham, den ene etter en reise til Egypt, den andre i barselseng, og som om ikke det skulle være nok, så er et tredje ekteskap i ferd med å gå i stykker når boka nærmer seg sin avslutning. Her viser Angell at han ikke bare kan skrive om kjærlighetstørst, men også om sorg og smerte på en gripende måte.

«Oslo ved midnatt» favner således både livets sol- og skyggesider, og forfatteren har i det hele tatt mye sterkt stoff å øse av. Det er derfor desto større synd at han ikke har funnet fram til en form hvor dette stoffet for alvor blir forløst.