SLIK GÅR ÅRA: Et stabilt parforhold er og blir det viktigste som må på plass. Men menn føler jo ikke at de har dårlig tid, skriver Amanda Schei. Tegning: Finn Graff.
SLIK GÅR ÅRA: Et stabilt parforhold er og blir det viktigste som må på plass. Men menn føler jo ikke at de har dårlig tid, skriver Amanda Schei. Tegning: Finn Graff.Vis mer

Fødselsraten:

Kvinner står i en skikkelig skvis i de mest fruktbare åra

Er det egentlig noe rart at kvinner venter med å få barn, spør Amanda Schei.

Kommentar

Norges fødselsrate er dalende. Hovedårsaken er at kvinner venter lenger med å få det første barnet og at færre får barn nummer tre og fire. Det er dårlig nytt. Framtidas velferdsstat vil vakle om stadig flere pensjonister skal forsørges av stadig færre skattebetalere. Statsministeren pekte i sin nyttårstale på oss unge kvinner for å løse problemet: Vi må føde flere barn. Det har naturligvis vakt debatt.

Er ikke dette en mulighet til å hjelpe noen av de foreldreløse barna i verden som kunne trengt et hjem i Norge, spør noen. Kan ikke økt innvandring i framtida løse vårt lokale befolkningsproblem, spør andre. Filosof Espen Gamlund har til og med anklaget Solberg for å redusere kvinner til fødemaskiner. Gode innvendinger, men Solberg har utvilsomt også et poeng.

Forskerne er overrasket over at vi ikke lenger kan si «look to Scandinavia», men jeg har noen teorier. Kvinner har aldri vært mer frigjorte enn vi er nå. Min generasjon kvinner tar denne friheten for gitt på en annen måte enn våre mødre gjorde, og i mye større grad enn våre bestemødre. I den generasjonen var det mange som så det som sin viktigste oppgave i livet å bli mor. I dag har karriere, selvrealisering og dyrking av personlige interesser en viktig plass i mange kvinners liv. Mange er i tvil om de faktisk ønsker barn, og om de passer til å være foreldre. Andre kjenner ingen hast med å etablere seg.

I min levetid har støtteordninger og tilbud for småbarnsforeldre blitt bedre. Det virker tilsynelatende ulogisk at dette sammenfaller med synkende fødselstall, men visse aspekter ved kulturen har endret seg i samme periode. Å begynne å få barn i 30-åra ble regnet som seint for mine foreldre. Nå har snittalderen for førstegangsfødende steget til 29,3 år, og det som før var avvik er blitt det normale, det man styrer mot, i mange kretser.

Vi kvinner står i en spesiell skvis i åra mellom 25 og 35 år. Det gjelder å bli ferdig med utdanning, komme godt i gang med karrieren, få fast jobb og råd til bolig, i et krevende arbeids- og boligmarked. Samtidig begynner vi å bli urolige over at «klokka tikker» – noe mange tar ansvar for å minne oss på. Men skal vi bli mamma må vi også finne en trygg mann som er klar til å forplikte seg. Et stabilt parforhold er og blir det viktigste som må på plass. Men menn føler jo ikke at de har dårlig tid. Og slik går åra …

Barnløse med utdanning står i et dilemma, for biologisk sett lønner det seg å få barn tidlig. Fertiliteten begynner å synke i 30-åra, med stadig større sjanse for fødselskomplikasjoner og misdannelser ettersom klokka tikker mot menopause. Men lønns- og karrieremessig er det uklokt å starte formeringen tidlig.

Ifølge samfunnsøkonom Nina Skrove Falch stagnerer kvinners karrierer etter en fødsel, og etterslepet bak jevnaldrende menn varer i opptil 20 år! Ved å bli mødre tidlig gir kvinner avkall på karriere og framtidig inntekt. Det lønner seg dermed å komme høyt i systemet og utsette karrierestagnasjonen så lenge som mulig før man får barn. Men da er det færre år til å lage disse barna, samtidig som de kule jobbene krever sitt og gjerne skyver «yngelpleie» ned på prioriteringslista. Er det dette som preger den synkende fødselsstatistikken?

I Danmark har de tilsynelatende hatt gode resultater med kampanjer som «Knald for Danmark». De tilbyr også gratis sædsjekk og fertilitetsrådgivning på sykehus. Slike tilbud finnes ikke i Norge. Som på andre områder har politikerne mulighet til å påvirke folks valg ved å gjøre dem trygge og attraktive, det kalles «insentiver». I dag er det få insentiver for å få barn før «alt er på plass». Selv om barn bidrar til stor mening og livsglede for mange, kommer vi ikke unna at det både er dyrt og ansvarsfullt å gi dem et godt liv.

Statsministeren burde gjøre alvor av å endre systemet for unge, uetablerte voksne. For å få foreldrepenger fra NAV må man i dag ha jobbet i minst 6 av de siste 10 månedene. Men mange nyutdannede, som meg, føler oss heldige om vi i det hele tatt får oss jobb, og da er den ofte midlertidig og ikke en trygghet for en nybakt mor. Om man får barn som student får man ekstra støtte fra lånekassa, men det er lite å leve av. Verst er det for dem som står mellom studier og jobb, eller som ikke har jobbet lenge nok. De får en engangsstønad på 60 000 kr.

På dette feltet burde politikk kunne være det muliges kunst, men det kan også være at denne trenden ikke er mulig å snu, fordi par har andre ønsker og prioriteringer i dag enn for 50 år siden. Slike valg må vi respektere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.