Kvinners arv

Solidaritet krever mer muskler enn egoisme.

FEMINISMEN

som prosjekt slutter heldigvis ikke å skape debatt. Nå seinest har skribenten og studenten Hanne Andrea Kraugerud tatt begrepet for seg både her i Dagbladet og i tidsskriftet Samtiden. Hun drar opp det vesentlige spørsmålet hvorvidt feminismen kan eksistere uten solidaritet. Ved å bruke Celina Midelfart som gjennomgangsfigur argumenterer Kraugerud for at feministene bør løsrive seg fra solidaritetstanken for å favne mer vellykket om enkeltindividene. Ja, bare når de to skiller lag, kan man «etablere et velfungerende, moderne feministisk prosjekt».

CELINA MIDELFART

er en vellykket forretningskvinne som på ingen måte har påberopt seg å være deltaker i et feministisk prosjekt. Snarere tvert imot, nettopp derfor løftes hun opp i lyset av Kraugerud og gjøres til et feministisk ideal. Det at landets sjuende rikeste kvinne møter kritikk for å svikte kvinnekampen, betyr ikke at det feministiske prosjektet ikke anerkjenner kvinners egne valg. Nettopp derfor er solidaritet og kvinnekamp som begreper knyttet til hverandre. Selvstendige valg er til sjuende og sist fundert på solidaritet, ikke på arv.

ANNE-KAT. HÆRLAND

er også nylig trukket fram som et slags feministisk ideal av kjønnsforsker Wencke Mühleisen, som har skrevet ei bok om kjønn og sex på TV. Med sin nådeløse humor og sitt verbale mot representerer Hærland definitivt damer på fjernsyn på en annen måte enn vi har sett tidligere.

Det er ikke sikkert hun heller har lyst til å være med på noe feministisk prosjekt, men uansett spiller hun en rolle ved å utfordre stereotype oppfatninger av hvordan kvinner skal te seg.

FOR GANSKE

nøyaktig hundre år siden, i 1903, stiftet Emmeline Pankhurst og hennes døtre den radikale Women's Social and Political Union i Storbritannia. Sufragettene tedde seg absolutt ikke som forventet, men kjempet for noe så fundamentalt som stemmerett for kvinner. Nylig feiret vi i Norge at det er nitti år siden kvinner fikk den samme retten her i landet. Seinere har radikalere stått på barrikadene for likelønn, prevensjon, retten til fri abort - ja, grunnleggende menneskerettigheter som ikke kan sees som prosjekter isolert fra det faktum at forkjemperne hadde andre enn seg sjøl i fokus.

DET HAR ALLTID

vært mange - både kvinner og menn - som aldri har sett vitsen med den kampen feministene har ført. De har uansett nytt godt av den i etterkant i kraft av at de faktisk har fått flere valgmuligheter.

Det faktum at enkelte påpeker at en finansbetydelighet som Midelfart godt kan påta seg et videre ansvar enn det som påligger hennes eget ego, gjør ikke feminismen til en klubb for de undertrykte, slik Kraugerud antyder.

Feminismen blir et lidelsesprosjekt dersom den viktigste kampsaken skal handle om ego.