Kvinnestemmer

Gjenhør med original stemme(bruker).

Norma Winstone Vakkert og vitalt fra finstilt kammerjazztrio.

Diane Schuur Elegant og kompetent standardsamling.

Karrin Allyson Terning5 «Imagina» (Concord/Universal) Et hjerte fyllt av Brasil og bossa.

CD: Den amerikanske multikunsteren Meredith Monks niende ECM-album , «Impermanence», byr på nok et møte med et egenartet uttrykk. Monk (65), en av Sidsel Endresens inspirasjonskilder og i en periode lærer, har alltid eksperimentert med stemmebruk, og har denne gang med seg et vokalensemble samt blant andre perkusjonisten John Hollenbeck og klarinettisten Bohdan Hilash i komposisjoner som samlet utgjør en slags meditasjon over eller kommentar til forgjengeligheten. Monks komposisjoner, «sangene», er gjennomgående melodisk enkle og repetitive, men hun og sangerne/musikerne utvikler dem instrumentalt og vokalt klanglig til ganske komplekse og assosiasjonsutløsende konstruksjoner. Ikke alt virker umiddelbart like genialt, men albumet har likevel denne udefinerbare «snike seg under huden på deg»-kvaliteten som ofte kjennetegner store plater med lang modningstid.

OGSÅ den engelske sangeren Norma Winstone (66) har en lang ECM-historie med egne album og med trioen Azimuths. På hennes nye «Distances» er det på ny trioformatet som gjelder, og tyske Klaus Gesing (sopransaksofon, bassklarinett) og italienske Glauco Venier (piano) gir den utsøkte vokalformidlingen hennes et fabelaktig følsomt og distinkt tonefølge. De fleste sangene er originaler med Winstones tekster og Venier og/eller Gesings melodier, «importvarene» er Cole Porters «Every Time We Say Goodbye», Peter Gabriels «Here Comes The Flood» og Eric Saties «Petite ouverture à danser» (med tekst av Pier Paolo Pasolini). Den finstilte kammermusiseringen som de tre presterer, må være noe av det fineste plateåret 2008 kan by på av moderne, melodisk, akustisk jazz.

I USA er Diane Schuur (54) og Karrin Allyson (44) godt etablerte jazzsangere på Grammy-nivå. Schuur har også en fot i mer pop-orientert materiale, men på «Some Other Time» henter hun repertoar fra kjernen av den amerikanske standardtradisjonen. Det har dusinvis av andre sangere også gjort, men Schuurs versjoner, sunget med upåklagelig swingfølelse, sterk henvendelse og tidvis plagsom vibrato, er langt fra blant de verste. En showsprudlende, helproff piano-gitar-bass-trommer-kvartett gjør albumet ytterligere høreverdig, men om tolkningene har nok originalitet til å aspirere til klassikerstatus, er likevel et åpent spørsmål.

Allysons «Imagina» er en hyllest til Brasil, bossa og Antonio Carlos Jobim, sunget på portugisisk og engelsk med en sandstrandsensuell stemme og atlanterhavsduvende swing. Allyson er åpenbart på en så kraftig con amore-trip at entusiasmen hennes smitter, og med kvasse medmusikere som Gil Goldstein og Steve Nelson klarer hun faktisk å gjøre albumet til en så nær-brasiliansk lytteopplevelse at den lett kan forveksles med originalen. Hvilket er en bokstavelig talt pen prestasjon fra en flott sanger.