Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kvinnesynet i «Da Vinci-koden»

DAN BROWNS ROMAN

Da Vinci-koden har solgt i mer enn sju millioner eksemplarer, blitt oversatt til mer enn 40 språk - og skal nå bli film. Som månedens bok i en av våre store bokklubber, har den de siste ukene fått tusenvis av nye lesere i Norge. Boken omtaler kirkens og akademias versjoner av de siste 2000 år som historiens største konspirasjon, og dette har ført til både debatt og protester fra nevnte institsujoner.

Boken innledes med at Robert Langdon, symbologiprofessor ved Harvard, er i Paris for å forelese. Louvre-kuratoren Jacques Saunière ønsker å treffe Langdon, men blir bestialsk myrdet i sitt eget museum. Før han dør, tegner han opp noen spor med sitt eget blod (deriblant en oppfordring om å finne Langdon), og danderer seg selv i samme posisjon som Leonardo Da Vincis berømte tegning av mennesket. Langdon lures til åstedet, angivelig som ekspert. Egentlig er han hovedmistenkt. Men politiets kryptograf og avdødes barnebarn, Sophie Neveu, berger på kløktig vis Langdon ut av et avstengt Louvre, og katt og mus-leken begynner. Tegn tydes og gåter løses, og kirken og akademia som tegntydere og tolkningsfellesskaper utfordres. Det omstridte katolske brorskapet Opus Dei, den hemmelige ordenen Prieure de Sion og en mystisk bakmann deltar også i jakten på noe som viser seg å være Den hellige gral, og gralen blir selvsagt funnet til slutt. Her aner vi årsaken til at boken er så omstridt:

Gralen er verken Jesu nattverdsbeger eller begeret som Josef fra Arimatea samlet Jesu blodsdråper i, slik noen kirkelige tradisjoner har hevdet. Den er heller ikke middelalderens gral, en symbolsk størrelse som magisk forvandler skikkelse foran den søkendes øyne. Gralen er en konkret skikkelse av kjøtt og blod: Maria Magdalena. For Brown er Maria Magdalena mer enn en omvendt synderinne. Hun blir gift med Jesus, hennes livmor (riktig, et beger) fylles av Jesu sæd, og en hellig ætt grunnlegges. Marias ligger gravlagt under pyramiden ved Louvre. Ved sitt utgangspunkt når våre helter sitt mål: Å be ved den utstøttes levninger.

DETTE ER GAMMELT

nytt. Browns kilder, i første rekke kultarkeologene Michael Baigent og Richard Leighs bestselgere fra åttitallet, The Holy Blood and The Holy Grail og The Messianic Legacy hevder at presten Berengér Saunière (sic!) for over 100 år siden ha funnet og solgt hemmelige tempelridderdokumenter. Disse handlet om Jesu ættelinje. På dødsleiet skal Saunière ha bekjent alt, men ble nektet kirkens absolusjon. Vatikanet er skurken som knebler den egentlige sannheten om evangeliene og Jesus. Via oldkirkens kjettere og middelalderens tempelriddere skal denne ha blitt bevart fram til vår tid og forvaltes nå av frimurerne. Da Vinci-koden bugner av referanser til Browns kilder - Baigent og Leigh dukker opp som historikeren Taibing Leigh. Leigh er på lag med hovedpersonene i deler av gralsjakten, men viser seg å være en uærlig gralssøker.

Baigent og Leighs cocktail er så tilsatt den omstridte arkeologen Marija Gimbutas tolkning av steinalderens frodige kvinneskulpturer( jfr. «Venus fra Willendorf»). Hennes postulat om en fredelig, gudinnedyrkende gullalder med en matriarkalsk fruktbarhetsreligion har inspirert både feministiske nypaganistiske fellessskap, og skjønnlitterære forfattere som Barbara Wood (The prophetess), og Marion Zimmer Bradley (Avalon-bøkene). På sitt nettsted hevder Brown at de siste 2000 års historie har utradert gudinnene og slik frarøvet kvinner åndelig makt og kraft, og at vi i forhold til framtida må ta lærdom av dette. Vi vil peke på at Brown her fokuserer på vestlig kultur. Det finnes faktisk verdensreligioner som tilber gudinner også i dag! Å tilbe gudinner har likevel i seg selv verken historisk eller i vår samtid vært noen garanti for et positivt kvinnesyn.

BROWN VIL REDDE

kvinnens tapte ære, og vender seg til Maria Magdalena. Kirkekunstes Maria er en hore med nakne bryster og utslått hår. Browns Maria er Jesu kone og mor til hans barn. Hva er riktig? Det nye testamente forteller at Maria Magdalena var blant de første som kom til Jesu tomme grav. Forskning gir Brown rett i at den tidlige kristne kirke i tråd med sin samtid problematiserte kvinner som sannhetsvitner, og at ulike strategier ble brukt for å usynliggjøre kvinner. Maria Magdalena fikk gjennom en sammenblanding og forveksling av de mange Maria-er og anonyme kvinner i det bibelske materialet et horestempel. Slik falt hun ut av apostelrekken. Som syndig prostituert ble hun den syndfrie jomfru Marias motsetning. Dikotomien «hore - madonna» oppstår: Madonnaen troner opphøyd, den syndige skjøgen ligger i rennesteinen. I dette bildet bidrar ikke Brown nødvendigvis til en oppvurdering av kvinnen, selv om hun hentes fra rennesteinen til tronen, fra fallen hore til god hustru og mor. Er det et framskritt at den kvinnen som sto Jesus nærmest flyttes fra én stereotyp kvinnerolle til en annen?

SPEKULASJONENE OM

Jesu familiære og seksuelle forhold til Maria er gamle. Brown bygger på materiale han hevder at kirken og akademia har holdt hemmelig - de fragmenterte tekstene som ble funnet ved Nag Hammadi i Egypt i 1945. Relasjonen Jesus - Maria, samt Marias rolle blant apostlene står sentralt i nyere Nag Hammadi-forskning (som slett ikke er hemmelig). Maria Magdalenas evangelium og Filipevangeliet forteller at Jesus elsket Maria mer enn de andre, men ekteskap eller barn nevnes ikke. Marias unike rolle fremheves derimot i en sammenheng der kvalifikasjoner for åndelig ledelse diskuteres. I Filipevangeliet fremstilles hun som Jesu partner, noe som like gjerne kan henspille på hennes disippelrolle, som å ha erotiske overtoner. Når det sies at han kysset henne ofte, trenger det heller ikke å være utrykk for en erotisk relasjon. Å tenke seg at Maria Magdalena var utvalgt av Jesus går an uten å spille på påstått erotikk dem imellom.

Hvis målet er å fornye kvinners religiøse makt, er kanskje ikke en romantisk fantasi om ekteskap og barn vidundermiddelet. Å gi Marias utslåtte, røde hår og nakne bryster en ekteskapelig ramme viderefører tradisjonen med å definere henne på bakgrunn av sin relasjon til menn. Brown knytter Marias eksklusive rolle til hennes kvinnelige kropp og forplantningsevne, som hun stiller tilgjengelig for mannen Jesus. Kvinner var og er faktisk ikke bare enten prostituerte eller hustruer og mødre. Å fremheve kvinnens rolle som mor kjenner vi igjen fra kirkelig retorikk, der formålet er å holde henne utenfor det kirkelige hierarki.

Ekte kultarkeologer tolker empirien i forhold til en på forhånd gitt konklusjon, og har det til felles med sekten at de forvalter Sannheten med stor S. Det er nok bare en bekreftelse på at deres egne sannheter medfører riktighet og at konspirasjonene er totale når vi som kvinner (samt hustruer og mødre) med både kirkelig og akademisk bakgrunn problematiserer deres «banebrytende» budskap! Og når Brown hevder at alle hans beskrivelser av riter, kunst og historien i hans roman er presise, må det være lov å spørre: Har han egentlig lurt oss alle?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling