Det bor kanskje en Kate Bush i de fleste av oss? I hvert fall inni han fyren her, fotografert under en massefremførelse og gjenskaping av artistens ikoniske video til «Wuthering Heights» , i Melbourne i fjor! / AFP PHOTO / Paul Crock
Det bor kanskje en Kate Bush i de fleste av oss? I hvert fall inni han fyren her, fotografert under en massefremførelse og gjenskaping av artistens ikoniske video til «Wuthering Heights» , i Melbourne i fjor! / AFP PHOTO / Paul CrockVis mer

Ukas Vers

Kvinnfolkarbeid

Hvordan Kate Bush fikk en sang om det kvinnelige til å resonnere hos sine mannlige lyttere, i flere tiår etterpå. 

Mot slutten av november ifjor kom den ut, en overdådig boks med tre CDer eller fire vinylalbum. Opptakene fra det magiske øyeblikket for to og et halvt år siden, når Kate Bush vendte tilbake til livescenen etter et over tretti år langt opphold som konsertartist. Jeg var heldig nok til å være til stede der den gang (på selve åpningskvelden, til alt overmål), og det var en sjelden begivenhet som levde opp til selv ekstremt oppskrudde forventninger. Man visste på forhånd at forestillingen var bygget opp rundt to albumsuiter, «The Ninth Wave» fra 1985 og «A Sky of Honey» fra 2005, den store spenningen var knyttet til hvilke andre låter fra den omfattende karrieren hun kom til å sneie innom.

At enkelte fan-favoritter var fraværende fra setlisten ville uansett vært uungåelig. Og i mange tilfeller er det naturlige, akustiske årsaker til at låter som debutsingelen «Wuthering Heights» fra 1978 ikke var med. En 56-åring har rett og slett ikke de samme stemmebåndene som en 18-åring. Men jeg skal innrømme at én låts fravær var en smule skuffende allikevel. For «This Woman's Work» fra 1988 vet vi jo at er en av disse låtene som kler også den fullvoksne stemmen til Kate Bush usedvanlig godt. Låten var nemlig en av et knippe låter hun spilte inn på nytt fra bunnen av, på det uvanlige albumprosjektet Director's Cut i 2011. Denne gangen i en enda mer nedstrippet, om mulig enda mer emosjonelt naken versjon.

«This Woman's Work» har en pussig forhistorie. Den er skrevet til en idag nesten komplett glemt film, John Hughes-bagatellen «She's Having a Baby». Til en spesifik scene hvor rollefiguren Jake, spilt av Kevin Bacon (ja, ALT kan alltid spores til ham!), venter i sykehuskorridoren mens kona Kristy (Elizabeth McGovern) gjennomgår en traumatisk fødsel som nesten tar livet av både henne og barnet. Det litt spesielle med låten, som ellers er ganske streit beskrivende basert på denne konkrete scenen, er at Kate Bush velger å synge ut scenen fra mannens perspektiv. I grunnen et veldig Bush-sk trekk. For selv om hun er en artist som, med rette eller ei, ofte assosieres med noe ... essensielt kvinnelig, er nettopp denne leken med kjønnsperspektiver en gjenganger i låtene hennes.

Ja, en av signaturlåtene hennes, «Running Up That Hill» (som vi forøvrig fikk oppleve på scenen i London 2014), handler jo om nettopp et ønske om å bytte plass og kropp med sin elsker under klimakset (!). Så la oss se bort fra andre faktorer, som det der brystvortebildet og sånt. Kanskje ligger det nettopp noe der, i Kate Bushs utforsking av også mannens perspektiv i låtene sine, som forklarer hvorfor hun er en låtskriver og artist med en slik usedvanlig sterk appell til mannlige lyttere. Ja, også såkalt hypermaskuline menn. Blant annet skal Tupac Shakur ha vært en dedikert Kate Bush-fan, med nettopp «Wuthering Heights» som en av hans favorittlåter gjennom tidene. Prince var også en dedikert fan -sist høst fortalte Princes faste lydtekniker Susan Rogers, under et foredrag på institutt for Musikkvitenskap i Oslo, at han på et tidspunkt kjøpte inn rundt førti eksemplarer av Bushs mesterverk «Hounds of Love», og ga albumet bort til samtlige medmusikanter og andre ansatte, med instruks om å lytte.

Og det er via denne litt uventede forbindelsen mellom erkebritiske Kate Bush og afro-amerika at jeg til slutt, endelig, fikk høre «This Woman's Work» fra en scene i vinter, en måneds tid før det nevnte live-albumet. Låten var nemlig midtpunkt og høydepunkt når den amerikanske soul-sangeren Maxwell spilte en søndag i slutten av oktober i Oslo. Og han har på sitt vis klart kunststykket å gjøre en Kate Bush-låt, i coverversjon, til en helt naturlig del av sitt eget repertoire. Helt siden han målbandt en hel musikkverden når låten i siste liten ble lagt til spillelisten under hans MTV Unplugged-konsert i 1997, i ærverdige Brooklyn Academy of Music. Senere spilte han også inn en studioversjon. Men den har vært til og fra på setlistene hans som live-artist.

Når han imidlertid hentet den frem igjen i fjor til sin USA-turnè, fikk teksten fornyet tyngde der han plasserte den inn i en ny og dessverre dagsaktuell kontekst. I motsetning til Europarunden, ble låten faktisk også fremført som en slags duett med Mor sjøl, der lysene ble dempet og første vers ble fremført på bånd, med Kate Bushs egne nye versjon fra «Director's Cut», før Maxwell tok over på refrenget og ut. Slik fikk man altså allikevel oppleve Kate synge låten live, på et vis. Det unike lå imidlertid i det visuelle akkompagnementet. For på video, på skjerm bak Maxwell, rullet en kavalkade av mødre og døde sønner: India Beaty, Michael Brown, Rekia Boyd, Jamar Clark og andre unge svarte menn og kvinner som har mistet livet i møtet med politiets maktbruk, og har blitt ansiktene til #Blacklivesmatter-bevegelsen:

Give me these moments back.

Give them back to me.

Give me that little kiss.

Give me your hand.

I know you’ve got a little life in you yet.

I know you’ve got a lot of strength left…

All the things that you needed from me.

All the things that you wanted for me.

Det er noe ekstra kraftfull ved å sette nettopp en hyllest til menneskelivet og kvinnens skaperkraft inn i denne settingen, som gir uvanlig politisk tyngde til en komposisjon av en låtskriver som ellers ofte har blitt beskyldt for manglende sosial kontekst i låtene sine. Hva Kate Bush selv ville syntes om en slik rekontekstualisering vites ikke, og jeg er usikker på om det i det hele tatt betyr noe. Men det jeg vet er at hun har gått god for Maxwells versjon. Det har faktisk Maxwell fortalt meg selv. For før jul forsøkte jeg nemlig å få sangeren selv i tale via telefon om denne låten. Det var en usedvanlig knotete prosess å få ham på røret, jeg tror tidspunktet ble skjøvet på sju ganger før han endelig var på tråden. Komisk nok ute på gaten, i så sterk New York-motvind at responsen på mine spørsmål ble fullstendig uhørbart, der vinden traff mobiltelefonens mikrofon. Men én ting nådde gjennom denne transatlantiske linjen. Etter fremføringen av låten under MTV Unplugged dumpet det nemlig ned et brev i postkassen en dag. Det var fra Kate Bush selv. Men hva som stod i brevet? Det synes Maxwell den dag i dag er en sak mellom ham selv og Kate Bush, og det kan jeg i grunnen forstå godt. For å si det med en lett omskriving av mitt favorittbibelsitat, slik det stod i den gamle nynorske versjonen av Bibelen, det er faktisk Knut Arild Hareide som en gang lærte meg det, I shit you not;

Og han gøymde alt dette i hjartet sitt og grunda på det.