SEXTRAKASSERING: Hard kvotering av kvinner kan komme til å slå urimelig ut. De kreative bransjene bør finne mer presise tiltak.
SEXTRAKASSERING: Hard kvotering av kvinner kan komme til å slå urimelig ut. De kreative bransjene bør finne mer presise tiltak.Vis mer

Seksuell trakassering av skuespillere:

Kvotering er ikke løsningen

En bransje der kvinner føler at de er nødt til å bli likt, har sine særegne utfordringer.

Kommentar

De opplever det oftere enn andre, men rapporterer det ikke videre. De siste dagene, i lys av den bredere debatten om seksuell trakassering, har det vært satt søkelys på situasjonen i norsk film- og teaterbransje. I en artikkel om ukultur i filmbransjen konkluderer blant andre produsentene Nina Barbosa Blad og Khalid Maimouni med at det er for mange mannlige beslutningstagere, og foreslår en kjønnskvotering slik at det blir femti prosent kvinner i nøkkelroller i norsk film. Ved norske teatre er de ikke så gira på å snakke om problemet, selv om forskning har vist at seksuell trakassering er utbredt ved norske teatre. Men så var det å finne en balanse mellom å gjøre ingenting, og å gjøre noe for drastisk – som en hard kjønnskvotering vil være.

Det er flere grunner til at det er krevende å ta tak i seksuell trakassering på teatrene og filmsettene. Historisk sett har bransjen uhumske tradisjoner for å la veien til store roller gå via en madrass. Udefinerbare kriterier og hard kamp om rollene gjør at frykten for å legge seg ut med beslutningstagerne har vært stor.

Dette gjelder særlig kvinnelige skuespillere, som vet altfor godt at det er færre roller for kvinner over førti enn for menn, og som føler at de har et mindre vindu der de kan gjøre inntrykk og slå gjennom. Følelsen av at man må bli likt av de som sitter med makten, er stor. Frykten for å fremstå som vanskelig kan være en viktig grunn til at seksuell trakassering er underrapporteres, og at lite blir gjort. Samtidig kompliseres saken av at skuespillerarbeid ofte krever at intime soner brytes og at det etableres et nært og ofte ladet samarbeid mellom skuespillere og regissører som mange av de involverte opplever som positivt. Den som lytter til teaterfolket, vil få historier både om frustrasjon over skjeve maktforhold og erfaringer av å bite tennene og finne seg i nærgående oppførsel for karrierens skyld, eller over å måtte gå inn i en ubekvem underdanighet, men også varskoer om at det er viktig ikke å lage et normsystem som gjør at regissører ikke kan jobbe like tett med kvinnelige som med mannlige skuespillere.

Kvoteringsforslaget er ikke spesielt presist. Det har i seg en mistenkeliggjøring av menn som sådan, samtidig som det ikke i seg selv vil ta tak i problemene med de maktutøverne som allerede brøyter seg over streken. Et tiltak som derimot vil kunne dempe noe av frykten som beskrives, og dempe presset på kvinnelige skuespillere, er å ha et bevisst forhold til at produsentenes filmer og teatrenes repertoarer har et godt utvalg roller for kvinner i mange aldre. Dernest kan det være å gjøre kreative hyringer mer transparente, og å legge bedre til rette for at det blir lettere å kombinere nøkkelstillinger med å ha små barn - noe som vil gjøre jobbene mer attraktive for kvinner. Uansett er det, som alltid, den enkelte institusjon som må ta det største ansvaret, ikke være så redde for negativ PR, sørge for at alle vet at det finnes grenser og rutiner, og håndheve disse.

De som skal stilles til rette, er maktpersonene som mener de kan ta for seg og institusjonene som har ansvaret for prosessen, ikke regissører som oppfører seg skikkelig eller enkeltskuespillere som har nok på skuldrene sine allerede.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook