Kvotering på teaterskolen

PÅ TEATERSKOLEN skal det tas opp like mange kvinner og menn. Antall kvinner som søker er langt flere enn menn, følgelig blir det en tøff siling - av kvinner. Flere dyktige kvinner må bite gresset slik at menn kan fortsette i de neste opptaksrundene (tre, så vidt jeg vet). Ved veiens ende er målet nådd, i prinsippet likt antall menn og kvinner. Når de så er kommet inn på skolen, sikrer utdanningen større utfordringer for de noe mindre kvalifiserte mennene. Verdensdramatikken sørger for det, skrevet som den er av menn for menn. Med andre ord får kvinnene (de i utgangspunktet best kvalifiserte, men ikke utdannede) færre utfordringer. Som unge og under utdanning er det nok en rekke fine roller for dem, men det er grenser for hvor lenge en kan spille Hedvig eller Ofelia! Kunst kan ikke kvoteres, sies det. Men hvis det er sånn, hvorfor kvoteres menn inn på teaterskolen? Hvis det er flere potensielt dyktige kvinner enn menn som søker, hvorfor speiler ikke det seg i endt opptak?

DE UNGE kvinnene kunne jo underveis spille Hamlet og Hjalmar så fikk de hentet ut flere sider av seg enn å være blyge ungpiker, knapt nok tørre bak øra! (På Shakespeares tid gjorde menn kvinneroller, det hadde de helt sikker godt av!) Men vi ønsker jo ikke dette? Teateret skal speile samfunnet, da må vi bruke virkemidler i riktig tid, og kvotering er et virkemiddel ved opptak til utdanning. Dette var jammen noe, tenkte jeg, der jeg satt på stiftelsesmøtet til Wift (Women in Film and Television) en yr lørdag i april - riktig en fin dag til å tenke luftige tanker!