Foto: Sony Music
Foto: Sony MusicVis mer

Musikkanmeldelse: Kygo ft. Miguel - «Remind Me To Forget»

Kygo slukker gløden til den ellers så lidenskapelige Miguel

Som et platonisk parforhold.

«Remind Me To Forget»

Kygo ft. Miguel

3 1 6
Plateselskap:

Sony Music

«Tropisk kastrering»
Se alle anmeldelser

SINGEL: Den elektroniske musikkens kjærlighetshistorie med soul-vokalister har vært en sikker vinner siden klassikere som «Good Life» og «Show Me Love». Et musikalsk tospann som for det aller meste utfylte hverandre på perfekt måte: Dyptfølte og ytterst menneskelige drypp til moderne produksjoner, som i sin tur ga ny oppmerksomhet til store, ofte glemte stemmer.

I vår tid lever det samme økosystemet fortsatt videre, med eksempler som Avicii/Aloe Blacc-samarbeidet «Wake Me Up» og ikke minst den hjelpende hånden Kygo ga til Seinabo Seys karriere.

Om det alltid lever i beste velgående kan derimot diskuteres.

Mer som et kommersielt triks for å få streaming-ødelagte lyttere til å «spise grønnsakene sine», har dagens utgave av fusjonen klart å gjøre vokalistene til anonyme stemmer i et hav av billige oppbygninger og drops. Eller som i sistnevnte EDM-prins’ tilfelle, en døll og millionselgende versjon av en flott original.

Når samme superstjerne henter inn Miguel til singelen «Remind Me to Forget», er det likevel med et ørlite håp om at California-sangerens kåtskap skal klare å smitte over på Kygos heller aseksuelle uttrykk.

Dessverre faller lysten raskt etter de innledende sekundene med Miguels hjerteknuste linjer over en pulserende synth.

«It never fades away, it stay in / Your kiss like broken glass on my skin / And all the greatest loves end in violence / It’s tearing up my voice left in silence.»

For jo, stemningen fader definitivt, og isteden for het lidenskap får vi noe som ligner mer på et platonisk forhold.

Når orgelet og kassegitaren dukker opp er det allerede for seint. Miguels vokal blir offer for et skamløst misbruk av ekko og diskant, før nordmannens signaturytmer skivser ut det siste av gjestens ellers så sterke potens.

Et eller annet sted der under pianoklimpringen og blendahvite trommemønstre kan man riktignok høre bitene av en brukbar låt, men pakket inn i et ufarlig lydbilde for streite millennial-ører blir det heller aldri mer enn det.